En nobelpris verdt

BOK: Storartet om sivilisasjonens sammenbrudd fra en amerikansk mester.

Don DeLillo er aktuell med romanen «Stillheten».
  • Sigmund Jensen
    Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 6 out of 6

Don DeLillo: Stillheten. Roman. Oversatt av Kyrre Haugen Bakke MNO. 128 sider. Gyldendal. 

For forfatteren Joshua Cohen (1980) betyr ikke A.D. «anno Domini», men «after DeLillo», og vi er vel mange som kan slutte oss til at Don DeLillo (1936) er en av de viktigste nålevende amerikanske forfatterne. Straks man åpner «Stillheten», fornemmer man storhet og et helstøpt kunstverk. Alt er nøye uttenkt og har en funksjon, fra skrivemaskinfonten, som minner om analoge tider, til ulike samtidsmarkører, religion, metafysikk og astrofysikk, sport og politikk, fake news og konspiranoia, Einsteins relativitetsteori og Wittgensteins språkfilosofi: «Verden er alt, individet ingenting». Det er et besnærende og gåtefullt verk, der særlig det språklige og stilistiske arbeidet gjør inntrykk, utmerket ivaretatt av oversetter Kyrre Haugen Bakke.

Året er 2022. Det er Super Bowl-søndag og fem personer skal møtes til middag på Manhattan. Foran superscreen-tv`en sitter en pensjonert fysikkprofessor og hennes mann, samt hennes tidligere student, «en mann fortapt i sitt tvangsmessige studium av Einstein». De venter på et vennepar som skal komme med fly fra Paris.

Men så slutter plutselig all elektronikk overalt å fungere og flyturen blir alt annet enn behagelig. Tv-skjermene går i svart, mobiltelefonene dør. De tror først det dreier seg om kinesisk manipulering, og samtaler derfor videre om løst og fast, om Einstein, bourbon og amerikansk fotball, i påvente av at tingene skal komme i orden igjen. I stedet blir alt verre, og «den illevarslende fornemmelsen vi arvet fra oldeforeldrene våre» sniker seg inn i dem.

De tror det dreier seg om en katastrofe eller en inngripen fra en fremmed makt. Dermed endrer også samtalen karakter. I begynnelsen har alle en historie å fortelle, om den forlatte undergrunnen, de tomme kontorbygningene og de barrikaderte butikkfasadene, men gradvis glir dialogen over i monologer, liksom fremført av personer som i tiltakende grad likner humanoider, som ramser opp alle menneskets redsler gjennom alle tider, inntil de stirrer tomt foran seg, uten følelse med tiden.

Mennesket beleires av teknologien; dét er den tredje verdenskrigen, «som vi ikke engang har en anelse om at vi utkjemper». Det er «Maskinen», simuleringen, som dør. Folk frykter stillheten og kryper sammen i kulden i gatene, uten noe sted å dra. Og så dette pussige, men vakre gjennomgangsbildet av en ung kvinne som jogger gjennom gatene, som om ingenting har hendt.

Det er tredje gang jeg leser denne historien i år. Første gang var Björnsdottirs «Den avstengte øya», andre gangen Schreiners «Jegere og sankere», som begge handler om at teknologien og sivilisasjonen bryter sammen under liknende omstendigheter. Men DeLillo skriver med en autoritet som bare er de færreste og beste forfatterne forunt. Han er ingen ung mann lenger. Likevel oppleves det friskt og vitalt – og paradoksalt.

Filmviteren Henning Larsen sa en gang om en medarbeider i videoforretningen han i sin tid drev: «Han kan kunsten å be folk dra til helvete og samtidig få dem til å glede seg til det». Litt sånn er det vel med DeLillos prosa også. Det er så godt gjort at man koser seg når verden går under.

Don DeLillo er blant de forfatterne som stadig undersøker menneskets vilkår og tiden vi lever i, og som hver gang gjør det på suverent vis. Gi nå mannen den nobelprisen han fortjener.

Publisert:
  1. Bokanmeldelse
  2. Anmeldelse
  3. Litteratur
  4. Bøker
  5. Roman

Mest lest akkurat nå

  1. Viking Stadion AS foreslår kraftig utvidelse

  2. Ny, posi­tiv trend på Jær­strendene

  3. Ramponert hytte i Sandnes er til salgs – byantikvaren håper nye kjøpere er årvåkne

  4. Lisa og Vetle gjorde funn som kan hele Stein­kjerringa

  5. FHI: Koronaviruset kan nå sammenlignes med influensa

  6. Scoret fire i ellevill målfest