Parodiske hekser

Den nye versjonen av Roald Dahls «Heksene» klarer kunststykket å verken være skummel eller morsom, selv om den gjør et slags forsøk på begge deler.

Anne Hathaway spiller selveste sjefsheksa i denne tamme filmatiseringen av Roald Dahls «Heksene».
Publisert: Publisert:

Heksene

icon
Denne artikkelen er over ett år gammel

Skuespillere: Anne Hathaway, Octavia Spencer, Stanley Tucci. Norske stemmer: Lena Meieran, Jonas Kruse Jåtog, Cathrine Bang Norum, Sindre Seip, Hans Marius Hoff Mittet, Frida Farnes Grjotheim, Espen Beranek Holm, Christoffer Staib, Dennis Storhøi, Erik Skøld, Katrine Blomstrand, Marit Synnøve Berg, Sarah McDonald Berge og Ylva Koch. Sjanger: Eventyr / Komedie / Familiefilm. Regi: Robert Zemeckis. Nasjonalitet: USA. Aldersgrense: 9 år.

Grade: 2 out of 6

OK, kanskje spiller minnene meg et puss. Men «Heksene» av Roald Dahl var da vitterlig en ganske skummel bok? Det samme kan dessverre ikke sies om Robert Zemickis’ adapsjon av Dahls historie om konspirerende hekser som planlegger å forvandle alle verdens barn til mus. Her blir tydeligvis trangen til å glatte over med humor så sterk at skrekken blir føyset bort hver gang anledningen byr seg. For eksempel introduseres heksene i god tid før den kjente scenen hvor historiens helt blir innesperret med dem i et konferanserom, og man tar dermed effektivt livet av et av bokens mest skremmende øyeblikk.

Filmen holder seg ellers nært handlingen fra boka, men avviker fra den ved at den er plassert i Alabama i stedet for England, og den foreldreløse hovedpersonen og hans bestemor er svarte. Det ilegges imidlertid liten betydning i denne filmatiseringen, og det er vanskelig å fri seg fra tanken på at regissøren opprinnelig hadde mer hjertet enn han klarte å formidle. Man kunne i utgangspunktet tenkt at dette var et eksempel på såkalt fargeblind casting, men her plasseres våre helter altså på et luksushotell hvor ingen andre enn de ansatte nederst i hierarkiet er svarte, i Sørstatene, på slutten av 60-tallet. Det er likevel underlig få referanser til de raserelaterte spenningene man skulle tro ville være et poeng når man har valgt denne geografiske plasseringen og tidsepoken.

Octavia Spencer er god som den varmhjertede bestemoren, den eneste voksne som oppfører seg normalt i en verden av karikerte fjoller og menneskelignende monstre. Hovedskurken spilles av en usedvanlig karikert Anne Hathaway, mens resten av heksene forblir utydelige statister. Hathaway snakker med en slags pan-europeisk aksent som høres øst-europeisk ut i det ene øyeblikket og som den skandinaviske kokken i Muppet Show i det neste, og overspiller såpass voldsomt at det rett som det er bikker over grensen til det parodiske. Minnet om at denne skuespilleren en gang hanket inn en Oscar har sjelden virket fjernere.

Vel, hun gjør på sett og vis jobben, hvis målet var å skape en balanse mellom skrekk og humor hvor ingenting blir skikkelig skummelt, men heller ikke skikkelig morsomt. Og hun passer greit inn i det uspjåka, masete miljøet som presenteres her.

Hele filmen preges av en merkelig mangel på timing, både i nevnte humoristiske scener og i de mer spennende passasjene. Det virker nesten som om man ikke har hatt skikkelig tro på sitt eget prosjekt, eller har gått for en kompromissløsning hvor ingen fikk det helt som de ville.

Publisert: