Årets mest ubehagelige filmopplevelse

Danske «Speak no evil» kunne vært en artig satire over hvor langt moderne mennesker er villige til å gå for å ikke opptre uhøflig. Men historien tar en brutal vri som gjør den til en langt mørkere film.

En dansk familie drar på besøk til en nederlandsk familie de ble kjent med på ferie i denne danske filmen. Det viser seg å være et særdeles dårlig valg.
Publisert: Publisert:

Speak no evil

Skuespillere: Morten Burian, Sidsel Siem Koch, Fedja van Huet, Karina Smulders, Marius Damslev, Liva Forsberg. Sjanger: Skrekkfilm / Thriller. Regi: Christian Tafdrup. Nasjonalitet: Danmark. Aldersgrense: 15 år

Grade: 4 out of 6

Dette er den typen film som åpenbart har sine kvaliteter, men som det likevel er vanskelig å anbefale. Den grunnleggende ubehagelige atmosfæren som legger seg allerede i innledningen tiltar i intensitet etter hvert som handlingen utvikler seg, fram mot en usedvanlig fæl finale. Dette er halvannen time med fortettet dårlig stemning, og det var en lettelse da filmen endelig tok slutt.

Ekteparet Bjørn (Morten Burian) og Louise (Sidsel Siem Koch) fra Københavns øvre middelklasse ferierer i Toscana sammen med sin lille datter Agnes. Der blir de venner med det nederlandske paret Patrick (Fedja van Huêt) og Karin (Karina Smulders), og hygger seg sammen med dem gjennom lange måltider og utallige flasker vin. Mange kan nok kjenne seg igjen i de mer eller mindre ekte forsikringene man kommer med til nye ferievenner om at man må prøve å møtes igjen en gang. Den nederlandske familien gjør imidlertid alvor av det og inviterer danskene til en hyggelig langhelg. Louise er ikke overbevist, men Bjørn ser på det som en velkommen anledning til å skifte miljø for noen dager - kanskje fordi det er Louise som bestemmer hvordan resten av livet hans forløper?

Vel, gjensynsgleden blir kortvarig. Danskene passer dårlig inn i de rustikke 70-tallsomgivelsene nederlenderne lever i, vertskapets lille sønn, som mangler taleevne, lager rare, klagende lyder om natta, og Patrick og Karina oppfører seg stadig mer grenseoverskridende. Det tar ikke lang tid før Louise kunngjør at hun ikke trives og vil hjem, men Bjørn glatter over så godt han kan. Han vil jo ikke være uhøflig. Og denne defensive holdningen gjør det lett for den

Det er mulig regissør Christian Tafdrup prøver å fortelle oss hvor hemmet man kan bli av å leve i konstant redsel for å fornærme noen, og om hvor mye moderne mennesker er villige til å la seg kue for å bevare den gode stemningen. Sånn sett kunne filmen være en stilig satire, men her tar den en helt annen vending. Det gjør det dessverre vanskelig å få tak i poenget med det hele, spesielt siden sentrale rollefigurers motivasjoner for å handle som de gjør i beste fall er uklare. Det er ikke en spesielt krevende øvelse å konstruere en ytre ondskap som truer. Og det enkleste trikset for å få oss til å grøsse, er å la ondskapens ofre være uskyldige barn. Det er ikke like lett å få ondskapen til å framstå som logisk og forståelig innenfor sitt eget univers. Her er det dessverre veldig vanskelig å forstå hva som driver de sentrale figurene til å handle - eller til å unngå å gjøre noe. Det gir riktig nok stoff å gruble over, men dette er like fullt en film jeg hadde foretrukket å glemme så fort som mulig.

Publisert: