Grenseløse Hannah

FORESTILLING: Hannah er verken teater, konsert, performance eller installasjonskunst. Men det er absolutt verdt å oppleve, mener vår anmelder.

Publisert: Publisert:

Ingen liten sensasjon at dette vises i Stavanger, skriver vår anmelder om Hannah. Foto: Verdensteatret

  • Anne Therese Tveita
iconDenne artikkelen er over ett år gammel
Grade: 5 out of 6

Rimi/Imir Scenekunst: Hannah. Verdensteatret i samproduksjon med Black Box teater, Ultima Oslo Contemporary Music Festival og Henie Onstad Kunstsenter. Medvirkende: Asle Nilsen, Torgrim Torve, Niklas Adam, Janne Kruse, Ali Djabbary, Martin Taxt, Magnus Bugge, Laurent Raviot. Framføres 29. og 30. mai.

Det er en begivenhet når Norges sannsynligvis eldste kunstnerkollektiv, Verdensteatret, setter opp sin produksjon HANNAH i Rimi/Imir SceneKunsts lokaler i Badehusgata i Stavanger. Produksjonen har tidligere blitt vist på Fuse Box festival i Austin, Texas, på Wexner Center for the Arts i Columbus Ohio og ved Rijksmuseum i Amsterdam. Men her hjemme har den kun blitt vist på Henie Onstad Kunstsenter under Ultima Contemporary Music Festival i 2017

Å skulle forsøke å plassere fenomenet HANNAH innenfor en kunstnerisk sjanger er en vanskelig om ikke umulig oppgave.

En sterk og intim opplevelse, skriver vår anmelder om forestillingen Hannah. Foto: Andras Turau

Forunderlig

Forestillingen er verken teater, konsert, performance eller installasjonskunst, og like fullt fremstår den som en vellykket sammenblanding av alle disse og enda mer.

Kanskje er det nettopp denne forunderlige konstellasjonen som gjør at forestillingen gjør seg like selvfølgelig på en musikkfestival som på et kunstmuseum, eller her, på en scene for performativ kunst. Av samme grunn fremstår denne sjangeroverskridende forestillingen befriende åpen og kan forstås gjennom mange ulike innfallsvinkler.

Slik navnet utgjør et palindrom, noe som kan leses både forfra og bakfra, består også forestillingen av repetisjoner og speilinger.

Den har ingen lineær historie, ei heller teaterforestillingens dramaturgi. Det foreligger ikke noe uttalt bakenforliggende budskap, men like fullt blir stykket med alle sine finurlige komponentene på pussig vis meningsbærende.

Fremmed landskap

Knitrende sølvfolie dekker gulvet og ledninger og wirer bukter seg over det. Som i et fremmed, utenomjordisk landskap står vakre skulpturelle elementer. Skjøre, fargede glasspaneler og stålkonstruksjoner balanserer som tynne skjøre reisverk. Fra taket henger store paneler for projisering.

Fra forestillingen Hannah som vises i Imir/Rimi Scenekunst to dager denne uken. Foto: Jenny Berger Myhre

Forestillingen utspiller seg i en serie sekvenser. Tidvis meditative og tidvis insisterende rytmiske repetisjoner synes å gå i loop, og med stadige forskyvninger og endringer utfordres tidskonseptet.

Gjennom 50 minutter forandres landskapet gjennom kontinuerlig påvirkning og manipulasjon. Installasjoner vokser og kollapser.

Underveis utspiller det seg et fantastisk lydbilde. Gjennom hele 52 høyttalere, rytmebokser og lydobjekter forsterkes forestillingens kroppslige opplevelse.

Fra det svakeste utpust til et polyfont kakofoni, eller disharmonisk flerklang av instrumenter og stemmer påvirkes så vel publikum som stykkets visuelle elementer.

For lyd er avgjørende; På tvers over en stor videoveggen jobber en organisme seg. Skapt av feedback system og et dataprogram hvor lyd fra omgivelsene påvirker det visuelle bildet spiser og dytter den seg fremover.

Oppover den samme videoveggen vokser en boligblokk. Den enorme bo-maskinen hever og senker seg, drevet av lyden av utpust og innpust fra noe som kan minne om strupesang. Den fascinerende scenen med det urovekkende lydbildet drives oppover av utblåsingene som gjennom en enorm kraftanstrengelse.

Prosess over konsept

Det lille bakteppet man tilbys er fra en reise kunstkollektivet gjorde til Mekongdeltaet i Vietnam for lang tid tilbake. Minner, erfaringer og observasjoner herfra har fått utviklet seg over tid, som understrømninger som nå bryter til overflaten.

Erindringer og lydopptak har blitt overført eller re-artikulert gjennom ulike kunstneriske disipliner, til det hele kulminerer i et fyrverkeri av et audiovisuelt uttrykk.

Reisen blir så vel en symbolsk indre reise og åpner for filosofiske betraktninger rundt kausale sammenhenger og avleiringer av hendelser i fortid og fremtid.

HANNAH kan altså ikke reduseres til bare en estetisk opplevelse, den spiller på alle sansene våre.

Det hele har blitt en immersiv forestilling hvor hele rommet utgjør scenen, hvor teknologiske, digitale og analoge elementer sammen med de åtte involverte kunstnerne danner lyd og visuelle effekter som omslutter publikum og tar oss med på en tidvis intens reise, en oppdagelsesferd som utfordrer både vår oppfattning av tid, oppmerksomhet og konsentrasjon.

Hjulpet av rommets begrensede dimensjoner blir det hele en sterk og intim opplevelse.

Anmeldelsen baserer seg på gjennomgang av stykket før ordinær forestilling.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. 18-åring mistet lappen etter å ha kjørt i 131 km/t på Motorveien

  2. Vil kaste Bandidos ut fra hus i Hillevåg

  3. Kjørelærer: – Mange må vente for lenge på å få kjørt opp. Nye bestillingsregler bidrar til kaos

  4. Turistforeningen fra­råder populær tur ved Lysefjorden

  5. De lo av den trange T-skjorten og den enorme pyjamasbuksen

  6. Savnet person funnet på skjær ved Lindesnes - fraktet til SUS med helikopter

  1. Kunst
  2. Konsert
  3. Musikk
  4. Scenekunst
  5. Teater