Simple Minds er fremdeles alive and kicking

KONSERTANMELDELSE: De peaket strengt tatt for 30 år siden, men Simple Minds er ganske gode til å ta vare på seg og sine.

Publisert: Publisert:

Jim Kerr og Simple Minds startet sin verdensturné «40 years of hits» i Stavanger Konserthus fredag kveld. Foto: Jan Inge Haga

  • Leif Tore Lindø
    Journalist
Grade: 4 of 6 stars

SIMPLE MINDS, Stavanger Konserthus, fredag kveld, åpning av verdensturné, 2 timer 15 minutter (ink. pause), full sal.

Jim Kerr kommer småjoggende inn til lyden av «The Signal and the Noise». Han vinker og smiler og virker veldig klar til å starte verdensturneen «in Stævængjer». Noen ungfole er han ikke lenger. Enkel matte – og konsertplakaten – forteller at Simple Minds har holdt det gående i 40 år, og i kveld er det i Stævængjer for å spille hits. Gamle hits. Noen store hits, ganske mange småhits og – skal det vise seg – litt for mye som strengt tatt kunne blitt liggende igjen hjemme i Glasgow.

Åpningen «The Signal and the Noise» er frisk, det samme er «Waterfront» og den hektiske «I Travel», et slags apropos til både koronaen og alt det andre småskumle som fyker rundt i verden for tiden. De henter raskt fram «Life In A Day», en av de aller første sangene de spilte inn. Også den humper tålig fint fram i all sin new-romantic-prakt fra 1979. Oh yeah, det er lenge siden, og for å ta det med en gang: Simple Minds har ikke vært et voldsomt dominerende band etter murens fall. Spørsmålet denne kvelden er om de klarer å mane fram sin fordums prakt. Det er en ærlig sak å fyke rundt å høste frukt hvis du gjør det skikkelig, og den øvelsen fikser Simple Minds godt, mye bedre enn mange andre. Jim Kerr synger godt, lyden er stor og de har nok godt stoff som pusher Best før-datoen, men ennå ikke er over den.

Jim Kerr Foto: Jan Inge Haga

Gratulerer – igjen

Jim Kerr jobber, snakker, smiler og står på for hyrå. Han må grave ganske djupt noen ganger, men han har veldig god støtte fra gitarist Charlie Burchill (det eneste originalmedlemmet som er igjen, i tillegg til Kerr) og sitt høyst kompetente reiseband. De virker energiske, og det spilles høyt, gjennom «Let there be love» og «Up on the catwalk». Ikke sanger som vi vil huske veldig lenge, det båten holdes flytende.

De mister det litt på «Glittering Prize» og ganske uinteressante «Promised you a miracle», men finner igjen gnisten når festnummeret «The American» kommer. Bandet viser seg fra sin mest underholdende side på et nytt partytriks, «Stand By Love», før stavangerpublikummet viser seg fra sin minst sjarmerende side. «Denne fungerer best hvis det er litt rolig», forkynner Kerr, før han sveiver i gang signatursangen «Belfast Child», en sterk fortelling om meiningsløysa og drap i Nord-Irland. Den snakker tatlehåvene bak i salen livskiten ut av.

Gratulerer – igjen.

Håper det ikke var forstyrrende for drøsen at noen av oss hørte etter, og at bandet spilte.

Idioter.

Foto: Jan Inge Haga

Nu vel, det skjer igjen og igjen. For å gjøre det hele verre, gjennomfører Simple Minds rockekonsertenes aller dårligste idé: Et kvarters pause. Kerr skal ut og «ha en whisky». Det er like velkomment som en punktering på motorveien.

Få det bort.

Vil bli husket

Etter pausen dundrer de av gårde igjen med tålig gode «She’s a river» og «Walk between worlds». Lyden er skarp og høy, gitarveggene tilsvarende høye og kompet buldrende og fint. Vår mann i front begynner å hive litt etter pusten, og da passer det nok ham bedre enn det passer oss at kveldens desidert søvnigste sang, «Hypnotised» er klemt inn i programmet. De kunne strøket «Someone Somewhere in Summertime» også uten at veldig mange ville klaget.

Foto: Jan Inge Haga

Men slutten er god, om enn litt knotete møblert. På «See the Lights» gjenfinner de energien igjen. To låter senere kommer Den Alle Har Ventet På: «Don't You (Forget About Me)», med full allsang på «hey, hey, hey, hey» og «na-na-na-na» og kjempestemning. Nei da, dere vil bli husket for den. Ingen fare.

De kunne avsluttet der, men ser det nødvendig å putte inn «Let It All Come Down» som et stort antiklimaks, og drylarane «Sanctify Yourself» og selvsagt «Alive and Kicking» til slutt.

Simple Minds er ikke så veldig mye mer enn nostalgi i 2020, men de gjør altså nostalgien godt. De kunne skrelt av litt, og kuttet den tåpelige pausen, men ellers var de slettes ikke verst. Nye fans? Nja, tviler på det, men det er en fin ting å ta skikkelig vare på dem du allerede har.

Publisert:

Les også

  1. Så gjennomført, rått og ærlig at det rører i hjerterota

  2. Sublimt Bach-spill for solofiolin

  3. Sang med Teigen på tv da han var 11 år: – Han var et godt forbilde på alle måter

  4. Morten Abel og Ingenting til Jærnåttå

  1. Stavanger Konserthus
  2. Konsert
  3. Musikk
  4. Musikkanmeldelse