– Mods er et lokalt band. September When var en nasjonal størrelse. Hvem fortjener plassen på Wall of Fame?

KÅRING: Er The September When større enn Mods? Må det inn noen metal-band for å veie opp for Sigvart Dagsland? Og kan en liste over de 15 største artistene i Rogaland bestå utelukkende av menn?

Morten Abel er allerede valgt inn i Rogaland Music Wall of Fame, men hva med Mods? Og hva med The september When? Foto: Tommy Ellingsen

Publisert: Publisert:

Juryen til Rogaland Music Wall of Fame er samlet for tredje gang. John Skien ber om ordet, og siden han har en fortid som både verbal og helt konkret bokser, er det ingen som nekter ham.

– Til nå har vi Bjørn Eidsvåg, Svein Tang Wa, Magnus Samuelsen, Vamp, Morten Abel, Tønes, Stavangerensemblet, Reidar Larsen, Jan Høiland og Ingenting. Det var alle, sier Skien, og legger helt ydmykt til at han er imponert over egen hukommelse.

Tormod Eikill, som var på en slags fredsbevarende spillejobb i Midtøsten under sist jurymøte, er svært godt fornøyd med at Ingenting er med.

– Det var et krav at Ingenting kom med. Ellers hadde jeg ikke reist.

– Og Jan Høiland da, sier Skien.

– Dere var litt skeptiske, men jeg synes det er flott at vi fikk han inn før han døde. Jeg vil, i all beskjedenhet, si at den lista er god.

– Det der kaller jeg en verbal selfie, sier Alf Terje Hana, som blir hyllet av de andre for nyordet.

Det blir, om ikke ett minutts stillhet, så i alle fall en andektig liten pause i snakketøyene til minne om Jan Høiland.

LES HVEM SOM KOM MED I DE TO FØRSTE RUNDENE:

1–5: De fem store

6–10: Gje f#$% i tio tusen røda rosor!

Jan Høiland (1939 - 2017) Foto: Hordnes, Arild

Let the games begin

Så er det tid for kjegling, drakamp og fyr i teltet igjen. Fem nye bilder skal henges opp på Rogaland Music Wall of Fame. Juryen minner hinanden om kriteriene. Aktuelle artister må ha minst 20 år på nakken og ha betydd noe spesielt for det populærmusikalske livet i Rogaland. Hva dette «spesielt» eller «særlig stor betydning» egentlig betyr, det er det cirka 28 ulike meninger om hos de fem i juryen.

Sekretariatet, som nok en gang må notere mer eller mindre vettuge utsagn, samt plukke opp en enorm restaurantregning, har også ansvaret for å stille utidige, vonde og kompliserende spørsmål til rådagjengen rundet bordet. Denne dagen finnes det to slike. Det første handler om den eneste konstanten i popeliten fra Stavanger de siste - hold deg fast - 38 årene.

Morten Abel. Han er inne i varmen, men hva med bandene han har vært med i? Mods, September When og Peltz?

– Det er bra folk han hadde med seg i September When, sier musikkbibliotekets Olav Nilsen.

The September When før comebacket i 2008. Foto: Fredrik Refvem

– Så viktige var de vel ikke, sier Skien, og så er det rett ut i åpen strid.

Eikill anfører at Morten Mølster var en viktig figur, både i band og for hele den kulturelle infrastrukturen i byen. Også Alf Terje Hana og Martha Lyse mener det teller i favør The September When.

– Og de var et svært band, et tøft band, som ga ut gode plater. Abel som soloartist bør ikke være til hinder for The September When, mener Eikill.

Heia Mods?

Og hva med Mods? Skal bandet som samlet flere enn Harald Hårfagre bare seile rundt uten invitasjon til det gode selskap?

– Det kommer opp hver gang, og jeg sliter med å ikke ha Mods på den lista. Dessuten er jeg litt redd for å få en reprimande fra Tore Renberg. Han elsker Mods, sier Martha Lyse, noe som får John Skien til å sende ut en prøveballong.

– September When var større enn Mods, og da bruker jeg verken Hillevåg-skalaen eller Breiavatnet-skalaen. Jeg tenker ut over Rogalands grenser.

The September When, back in the days.

Det rynkes noen neser og noen øyne tenderer til himling. Mods har samlet tre stadioner, og noen «Jeg synes ikke Beatles var så populære»-argumentasjon vil de ikke være med på.

– Hvis det er rein popularitet, da er Mods på størrelse med Sting, mener Skien, noe flere av de andre mener er en fornærmelse mot Mods.

Eikill forteller han han, ikke for å skryte eller noe, faktisk bodde helt borte i Oslo tidlig på 80-tallet, og der eksisterte ikke Mods.

Juryens formann, og den eneste med skikkeligt østlandsk blod, Olav Nilsen, trer fram fra sin lyttepost på venstre flanke.

– Mods er et lokalt band. September When var en nasjonal størrelse, sier han klokkeklart, før han kompliserer det.

– Men dette er en lokal kåring, og det er vanskelig å se bort fra den enorme statusen Mods har fått her i Rogaland. Den lokale forankringen er minst like viktig som om artistene har nådd ut i den store verden. En legende i Rogaland vil stå sterkere hos meg enn en som har gjort det ok i resten av landet.

– Godt poeng. Og arven til Mods ser vi plutselig i Stavangerkameratene, som er blitt store, uansett hva vi måtte mene om det, sier Eikill.

Stavangerkameratene, de nye Mods? Foto: Jon Ingemundsen

65.000 stemmer til Mods

Martha Lyse mener at 65.000 mann som hørte på Mods på stadion er godt bevis på statusen.

– At de «hørte på» blir kanskje litt voldsomt, men hvis vi sier at de alle løste billett, så er jeg langt på vei enig, sier Eikill.

Alf Terje Hana, som til nå har konsentrert seg om lytting og innledende smørbrød, har samlet opp nok aioli til å kaste seg på.

– September When gir større tyngde og mer kred enn å spille teenage-sanger fra 1981 når du er 55. Hele Mods-opplegget er et skuespill. De later som de er noe de ikke er lenger, men sånn er det med mange. Det blir en slags revy, men er det noe feil med det? Nja, det er ikke Susanne Sundførs enorme «her og nå», og sånn kan vi holde på. Likevel, hvis vi kalibrerer brillene til historiebokmodus, da er Mods veldig vanskelig å komme utenom. Mods er museum og har ingenting med samtiden å gjøre, men det er vel i historiebøkene vi skal lete, er det ikke det?

Mods. Foto: Carina Johansen

Hanas aiolismurte argumentasjon faller i god jord.

– Jeg må bare si en ting, sier Tormod Eikill, og resten av juryen holder pusten.

Hva er det nå? Skal han argumentere for Peltz, Abels tredje band? Vil han skrote hele Mods? Skal han til Palestina igjen? Vil han true med å forlate møtet dersom ikke September When kommer med på lista?

– Jeg må til tannlegen 11.30. Det er bror min som er tannlegen min, men dokk vett....han kan bli litt irriterte hvis eg komme for seint, så...

John Skien mener det bare kan være en fordel om Eikill pakker sammen og går, «for då får eg meir taletid sjøl». Det humres og spises og absolutt ingenting blir bestemt. Plutselig foregår det 5–6 parallelle diskusjoner over bordet, blant annet Sting versus Mods, ramsalt kritikk av serveringen og John Skiens favorittemne: Thor Raymond Zetterstrøm, Norges første cowboysanger, mannen som gjorde furore med slagere som «En munter cowboysang», «Yippi Ai», «Gamle svarten», «Buldrende bøffel» og ikke minst «Banjo Bill fra Arizona».

Kvinnene

Sekretariatet må ta den nesten umulige oppgaven med å få denne flokken av villsauer tilbake på sporet. Vi henter fram det sterkeste virkemiddelet i verktøykassa, nemlig kjønnsdiskusjon. 10 navn, alle er menn. Skal vi ha 15 navn, og fremdeles ingen kvinner? Juryen vil bli pisket på Torget.

– Jeg kan godt like litt pisking, kommer det fra John Skien, og da må de andre nesten ta en runde ront nollen for å hente seg inn.

– Rita Eriksen må med. Så har jeg tenkt litt på Mia Gundersen, men der havner jeg på et nei, sier Olav Nilsen.

Rita Eriksen. Foto: Knut S. Vindfallet

– Helt enig. Rita Eriksen var glimrende med broren Frank i duoen Eriksen. Kjempebra, sier Eikill.

– Platina og Spellemann. Dessuten har hun vært med på veldig mange andres utgivelser. «Tir Na Noir» uten Rita Eriksen? Nei, nei, nei, sier Martha Lyse.

– God stemme, og et oppsving i karrieren de siste årene. Jeg intervjuet henne første gang i 1968, sier John Skien, som må rett det til 1986, med de andres antydninger om at han muligens har fått et lite drypp.

Rita Eriksen blir banket gjennom, og plutselig enes forsamlingen også om Sigvart Dagsland, helt ut av det blå.

– Off, dette blir bare verre og verre. Nå har vi bare tre plasser igjen, sier Alf Terje Hana.

Sigvart Dagsland.

Komlenekt

Martha Lyse mener hun ikke får komme hjem til sine foreldre dersom Hans Petter Hansen ikke kommer med. Hun får jaffal ikkje komler. Foreldrene Lyne har lagt et umenneskelig press på sin datter. Hansen skal ha bitt selveste Arne Bendiksen bakoversveis i den tiden Bendiksen hadde hår nok til sveis. Alf Terje Hana spilte med ham, som oppvarming til Mods, og han skryter voldsomt.

– Da han dro til...det var et øyeblikk, altså. Fantastisk. Jeg ble helt rørt og hadde problemer med å holde tårene tilbake.

Han Petter Hansen, mannen som kommer snart igjen. Foto: Fredrik Refvem

– Jeg spilte med ham på en julekonsert. På «The Jussi moment» på «O helga natt», dere vet den tonen, den tok han uten å anstrenge seg en millimeter. Jeg var helt målløs, forteller Eikill.

Men er han popmusikkens Helmut Lotti, vil Olav Nilsen vite. Nja, njo, kanskje, men der finnes også Jan Høiland, og han er inne. Vrien sak. Og det blir ikke lettere når Tony & The Swing Blues dukker opp. Eikill, Skien og Nilssen er fans, særlig av «Madman»-singelen.

– Jeg mener de må med, sier Nilsen, og det nikkes rundt bordet.

Dagen utgave av Tony & The Swing Blues. Fra venstre Odd Egil Støldal («Tony»), Bernt Sverre Kvam, Alf Carlsen («Calle»), L. Tore Haugland (eneste fra originalbesetningen) og Dag Øverland. Foto: Tommy Ellingsen

Det blir også en runde på metal-band som Tristania, Gehenna og Theatre of Tragedy.

– De vil veie godt opp. Dagsland og Eidsvåg representerer Jesus. Disse andre representerer...vel, ikke akkurat Jesus, sier Martha Lyse.

– Og vi har hatt mange gode, tunge band her som har arva mye fra disse bandene.

– Hvis vi velger Gehenna, må jeg nesten lyse velsignelsen før vi går, sier Eikill, som jobber som prest, og er påpasselig med å nevne sin tannlegetime for ørtende gang.

Menn for Fanden!

Metal-og goth-pionerene får gode skussmål, men de når ikke helt opp. Pål Jackman, Lasse Myrvold og flere andre blir nevnt, men juryen innser, litt vemodig, at pionerer og sjangerhelter nok må vike for det brede lag. Og fra dette bredeste av lag kommer Reidar Brendeland og Vestlandsfanden.

– Er det mer enn to vinduer ved siden av hverandre, så har Vestlandsfanden spilt der, sier Alf Terje Hana, som har spilt med sjølvaste Fanden, og melder seg inhabil, før har argumenterer knallhardt og lenge både for og mot Vestlandsfanden.

Reidar Brendeland aka Vestlandsfanden. Foto: Fredrik Refvem

Det finnes skatter der, mener juryen, og han er en god representant for knallhardt arbeid og god kontakt med folket. Alle liker tanken på å hedre Reidar Brendeland, men det er fryktelig trangt om plassen. John Skien tar i kjent, stillfaren stil, rennafart og kommer med en utgreiing som starter med Fanden og via Tre Busserulls, Finnmark og Thor Raymond ender opp med et kort foredrag om Sauda-dialekten versus Sands-mål.

– Jeg må altså til tannlegen, men vi har Sigvart Dagsland og Rita Eriksen på sikre plasser. Da står det mellom Hans Petter Hansen, Reidar Brendeland, The September When og kanskje Theatre of Tragedy. Ja, og Tony & The Swing Blues. Alle kan ikke komme inn, sier han med en slags St. Peter-stemme.

Sekretariatet spør, i all ydmykhet, om hvor mange av oppvarmerne til Mods som skal inn før Mods kommer med, og med en retoriske finten samler juryen seg mirakuløst nok om dansebandet fra Rennesøy. Tannlegetimen til Eikill er faretruende nær, og etter halvannen time med diskusjon, tilløp til nevekamp, mye urent trav og frekke finter, begynner det å ligne en liste.

– Rita Eriksen, Sigvart Dagsland, Mods, Hans Petter Hansen og Tony & The Swing Blues, foreslår Olav Nilsen.

Ingen protesterer. Martha Lyse mener alle bør løpe hjem før John Skien kommer trekkende med denne Thor Raymond igjen, og sånn blir det. Rogaland Music Wall of Fame har fått sine første 15 navn.

Publisert: