Koieliv i sivilisasjonskrisens tegn

BOK: Et tilbake-til-naturen-prosjekt mellom sansning og refleksjon.

Publisert: Publisert:

Aftenbladets anmelder er ikke veldig begeistret for Erland Kiøsteruds nye roman. Foto: Finn Ståle Felberg/Oktober

  • Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker

Grade: 3 out of 6

Erland Kiøsterud: De første ordene. Roman. 79 sider. Oktober.

Noen diktere er først og fremst ute for å underholde sine lesere. Blant disse hører ikke alvorsmannen og hobbyfilosofen Erland Kiøsterud (f. 1953, debut 1973). Når han i høst avrunder romantrilogien som åpnet med «Henders verk (2015) og fortsatte med «Åpenbaringen» (2018), skjer det med en kort, ettertenksom tekst der sansning og refleksjon på karakteristisk kiøsterudsk vis framstår som langt viktigere enn en oppfinnsom, spennende intrige.

For handlingen i «De første ordene» virker – for ikke å ta for hardt i – tynn. Den tidligere pensjonateieren Christian skriver dagbok etter å ha flyttet inn i en avsidesliggende koie ved en innsjø omgitt av skog og fjell. Han forteller hva han ser, hører, lukter, minnes, tenker og gjør fra høst gjennom vinter til vår.

Savnet av den døde hustruen Magda-Marie er sterkt. Sønnen deres har sviktet og gått i tjeneste hos kinesiske spekulanter som kjøpte og rev pensjonatet – med fatale følger for flyktningene som bodde der. Christian føler seg trist, ensom og fremmed i verden. Noe romantisk tilbake-til-naturen-prosjekt i Rousseaus ånd er dette ikke, selv om stadig nye naturobservasjoner forplanter seg gjennom dagboka.

Personnavnene og en del motivisk-tematiske mønstre signaliserer at teksten ønsker å spille pingpong med – eller kanskje bedre: å vri på – visse bibelske kjerneforestillinger knyttet til liv og død, lys og mørke, tro og tvil, synd og frelse. I den sammenhengen står den hyppige bruken av paradoksale formuleringer og ledemotivene «ødeleggelse» og «stillhet» sentralt. Igjen og igjen slår jeg-fortelleren fast at vi er i ferd med å løpe vekk fra vårt forvalteransvar for kloden og er havnet i en ugripbar «stillhet» hinsides «språket». Ordene bærer ikke. Mennesket får aldri nok. Sviket blir fatalt. Vår livsstil er meningsløs. Tausheten truer. Døden kan ikke unnflys.

Den dvaske – ja, klisjéaktige – slutten på eneboerens dagbok slår derfor fast: «Ingen flere ord. Ingen flere fortellinger. Vinden tar meg dit jeg skal.» 

Problemet med denne kortromanen er ikke at den framstår som kommersiell eller lettbeint i anslaget. Problemet er at den spiller på eksistensielle, sivilisasjonskritiske standardtanker som virker velkjente, uten perspektivskapende, overrumplende effekt.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Søppelsyndere avsløres av kamera: 3514 har fått tilsnakk

  2. «Alle» vil gå på denne linja på videregående: – Appellerer til ungdom

  3. Familien savner svar etter at sønnen ble funnet død

  4. Måling viser hvem som støtter Trump i Europa

  5. Trump ligger 9% bak Biden

  6. – Her vil vi ikke være verneverdige

  1. Bokanmeldelse
  2. Litteratur
  3. Roman
  4. Anmeldelse