Menn som surrer

BOK: Ujevn og variabel samling, men med mange lyspunkter.

Publisert: Publisert:

Gaute Sortland, opprinnelig fra Haugesund, er aktuell med novellesamlingen «Du er ikkje normal». Foto: Samlaget

  • Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker

Grade: 4 of 6 stars

Gaute M. Sortland: Du er ikkje normal. Noveller. 137 sider. Samlaget.

«Det viser seg at eg i dei fleste tekstane berre har ein mannleg hovudkarakter, og at han ofte går rundt og surrar for seg sjølv,» heter det i «Tips», som er en av 19 tekster i Gaute M. Sortlands (f. 1980) nye novellesamling.

Det er kanskje også en grei oppsummering av samlingen, som er godt skrevet, har store doser sjarm og humor, og innslag av det burleske og farseaktige, absurde og surrealistiske. Sånn sett ligger tekstene kanskje ikke så fjernt fra f.eks. Einar Øklands ofte lekende stil: «På språkvaskeriet står bygdeungdom i dårlege klede og vaskar språk».

Men det er forholdsvis langt mellom de klassiske novellene og desto kortere mellom tekster som mer likner kåserier, kortprosa, revynummer og memoarer. Eller «Drøset» i Aftenbladet, for den del. Best er Sortland der tekstene faktisk likner noveller, som f.eks. i «Advent», om en mann som tenker på hvem han kan sende dickpicks til mens moren snakker om julekaker; «Appetitten», om en lærer som har siste dag på skolen og i grunnen har mistet lysten på alt; «Klatretur» er akkurat passe gjerrig med virkemidlene og «Hvaler» byr på fortellertekniske overraskelser når en familie forlyster seg ved fjorden en sommerdag; i «God kveld, mine herrar!» skal faren i huset på kombinert båt- og fylletur med kompisene; og i «Tilbake til grenselandet» tar en forfatter kona med til stedet der han skrev sin første bok for mange år siden, i håp om at gjensynet skal gi næring til hans neste bok – men han har også med seg minnet om en kvinne som han ikke helt har klart å glemme.

Flere av de andre tekstene er også gode, f.eks. den småmelankolske «Bukseblues», om sammenhengen mellom gamle gitarstrenger og gamle bukser, og «Noko som liknar ei avslutning», som avrunder samlingen på håpefullt vis med snø og noe så sjelden som en fornøyd forfatter, mens andre tekster fortoner seg noe lettbeinte, forserte og inkjevetta, fremstår som konstruksjoner som skal underbygge sluttpoenget i en vits, eller tar snodige retninger uten at det synes tilstrekkelig kunstnerisk begrunnet, men mer som om forfatteren gir etter for plutselige innfall og impulser. Og novellen «Ein annan» minner kan hende i overkant mye om plottet i Netflix-serien «Living with yourself».

Helstøpt og formfullendt er dette altså ikke, og det skal en del velvilje til for å betegne det kvalitativt sprikende materialet som stilistisk mangfold. Men når Sortland treffer, så treffer han til gjengjeld godt, og demonstrerer et finstemt gehør for virkemidler, undertekst og sjangerens potensial.

Publisert: