Monika fortjener en bedre bok

SAKPROSA: Det er all grunn til å huske drapet på lille Monika Sviglinskaja, men det kan gjøres på en bedre måte enn dette.

Kristina Sviglinskaja, Monikas mor, og advokat og forfatter Stig Nilsen. Vår kritiker, Sven Egil Omdal, mener boken har klare svakheter.
  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 3 out of 6
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Aasa Christine Stoltz og Stig Nilsen: Kampen for Monika. Historien om jakten på en barnemorder. Vigmostad & Bjørke.

Stig Nilsen var bistandsadvokat for Monikas mor. Han hadde aldri arbeidet med en drapssak før, og hadde ingen forutsetning for å vite riktig hvor inkompetent politiet kunne opptre i en etterforskning der så mye sto på spill. Kunne de virkelig låse seg så fast til én - høyst usannsynlig – hypotese om at en åtteåring hadde tatt sitt eget liv, at de ignorerte alle spor som førte i en annen retning? Nå vet vi at det var akkurat det som skjedde. Den dype tragedien som tapet av datteren var for Kristina Sviglinskaja, ble grovt forsterket av politiskandalen som fulgte.

De fleste detaljene i saken er for lengst kjent, både gjennom dommen mot Donatas Lukosevicius, Riksadvokatens granskning av politiledelsen i Bergen og ikke minst gjennom boken til Robin Schaefer («Monika-saken», 2015). Han var politimannen som satte karrieren på spill for å gjøre det hans kolleger, og ikke minst hans overordnede, burde ha gjort fra første øyeblikk.

Fire år senere har journalist Aasa Christine Stoltz og bistandsadvokat Stig Nilsen samarbeidet om en bok som kunne blitt en sterk framstilling av den fortvilte kampen Nilsen og Monikas mor kjempet mot et politi som ganske enkelt ikke ville se det åpenbare. Men den gode intensjon bærer ikke prosjektet, boken blir for svak både i språk og struktur. I skildringen av Kristina Sviglinskaja er avstanden for stor, det er for mange ting vi ikke får vite. «De neste årene ble det litt flytting», står det. Hvorfor? Hvor? Er dette relevant?

Problematisk form

Boken åpner med en skildring av drapsdagen i jeg-form. Innledningen skaper inntrykk av at vi skal få morens historie fortalt gjennom journalisten. Men ganske raskt oppgis dette grepet. I stedet velger forfatterne en problematisk form, der det er vanskelig å vite hvem som er kilden, og hva som autentisk. I etterordet omtaler de formen som «litterær journalistikk». Som blant andre Jo Bech-Karlsen har påpekt, er dette litterære midtfeltet mellom tradisjonell sakprosa og fiksjon en problematisk sjanger, der det på et vis inngås en dobbeltkontrakt med leserne: De blir lovet fakta og fiksjon om hverandre; mye er sant, noe er diktet, og vi kommer ikke til å røpe hva som er hva. Først i etterordet får vi vite at dialoger er rekonstruert etter den ene forfatterens hukommelse.

I antologien «The Literary Journalist», som langt på vei etablerte begrepet, skriver Norman Sims at sjangeren krever at forfatteren må være synlig i teksten. Stoltz og Nilsen gjør det motsatte. Selv der hvor han skriver om seg selv, opptrer Nilsen i tredje person, riktignok som det uformelle «Stig», mens påtalemakten omtales med etternavn. Det er «Stig» mot «Isachsen».

De beste partiene er de hvor Stig Nilsen beskriver sitt strev med i det hele tatt å få svar fra politiet, og hvordan det sliter på ham å se hvor fortvilt Monikas mor blir over å bli ignorert, selv når hun legger fram dokumentasjon som burde fått alarmen til å gå i politihuset. Samtidig er han som advokat underlagt så mange begrensninger – noe han greit redegjør for i etterordet – at det blir noe ufullstendig også over hans beretning.

Slurvete

Flere steder virker teksten slurvete. En av politifolkene er politiførstebetjent på én side, bare betjent på den neste. Personer dukker opp først uten navn, før de omtales bare med etternavn. Anonymiseringen av enkelte politietterforskere er dårlig begrunnet, og kronologien er til tider rotete. Forfatterne klarer ikke å fri seg fra politidokumentenes særegne språk, der mye «fremstår som» ett eller annet: «Det fremsto som usikkert om hullet var stort nok til at noen kunne få en hånd gjennom det.»

«Kampen om Monika» er bevisst ensidig. Den er – som Schaefers bok – et anklageskrift mot etterforskningsledelsen. Ensidigheten er både forståelig og fullt ut akseptabel, men vi mangler ennå den grundige beskrivelsen av drapet på Monika Sviglinskaja, hvor også etterforskerne og politijuristene kommer til orde - og kan gjøre det begripelig for oss hvordan det kunne gå så galt.

Publisert:
  1. Litteratur
  2. Bokanmeldelse
  3. Kristina Sviglinskaja
  4. Sven Egil Omdal
  5. Journalistikk

Mest lest akkurat nå

  1. Viking dropper sesongkort – innfører helt ny ordning

  2. Derfor vil de ikke vaksinere seg

  3. Nord-Jæren: 119 nye smittetilfeller

  4. Dette bør du vite om «glattå»

  5. Regjeringen vil skjære gjennom ved koronakrangel på Nord-Jæren

  6. 400 kan miste jobben i Seadrill