Fra fikse ideer til Jesu barndom

KLASSISK: Det er i år 150 år siden Hector Berlioz døde. Han feires nå ettertrykkelig, særlig i Paris.

Berlioz er en av kunstnerne som på midten av 1800-tallet opptrer hyppigst i tegninger og malerier.

  • Arnfinn Bø-Rygg
    Arnfinn Bø-Rygg
    Professor emeritus ved Institutt for musikkvitenskap, UiO
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Berlioz (1803-1869) er en av de mest originale kunstnerpersonligheter på 1800-tallet. Hans landsmann Saint-Saëns kalte ham «et paradoks blitt til menneske». Og tiden største fiolinist, Joseph Joachim, følte seg så frastøtt av hans musikk at han fryktet at Berlioz ville ha en uhellsvanger innvirkning på musikkens utvikling. Med sin Symphonie fantastique innledet han programmusikken, som Liszt, Smetana og Richard Strauss fortsatte med.

Men Berlioz var også den som på djervest vis og mest raffinert ga støtet til den moderne instrumentasjon av symfoniorkesteret. Hans traktat om instrumentasjon fra 1844 ble lærebok til langt inn i det 20. århundre. Dessuten var han en ypperlig litterat. Hans memoarer, påbegynt i 1848, men trykket i 1865, er ikke bare en selvbiografi, men gir et levende bilde av kunslivet i Paris midt på 1800-tallet, en gullalder i fransk diktning.

Berlioz er vel den kunstner, ved siden av Liszt, som på midten av 1800-tallet opptrer hyppigst i tegninger, malerier og som karikatur, og ikke minst i fotografier. Særlig på fotografiene kan vi se hvordan han «virkelig» så ut – i motsetning til den «edle enfold og stille storhet» (Winckelmann) som på auratisk vis preget gjengivelser av tyske komponister.

Heinrich Heine, som levde en lang periode i Paris og omgikk kunstnere som arbeidet i forskjellige media, beskrev Berlioz’ karakteristiske hårmanke og ørnenese slik: «en chimborazo (den gang verden høyeste fjelltopp!) av hår, hans uhyrlige antedeluvianske (dvs. før syndfloden) frisyre, denne oppadstrebende hårmanke som hvelver seg over pannen som en skog over en steil fjellveg». «The Portraits of Hector Berlioz», som viser forskjellige portretter av Berlioz, kom ut i 2003, året da hans fødselsdag (200) ble feiret. Selv maleriet av Courbet, laget i rolig-dunkle grønn- og bruntoner, viser Berlioz som et åndelig spøkelse à la Edgar Alan Poe.

Fiks idé

Grade: 5 out of 6

Hector Berlioz: The Complete Works. Diverse utøvere. 27 cd-er på Warner classics.

Dette er den største utgivelsen nå i jubileumsåret. Den inneholder utvalg fra det beste Warner Classics har på sin liste. Det mest kjente verket av Berlioz, og det som befestet hans renommé, er Symphonie fantastique, med den karakteristiske idé fixe. Med et paukeslag greide Berlioz under uroppførelsen 5. desember 1830 å få publikum med seg. Berlioz var på den tid forelsket, inntil det besatte, i den engelske skuespilleren Harriet Smithson, som han så da hun spilte Ophelia i Paris. Musikksjangeren symfonisk diktning og dermed området ‘programmusikk’ ble med dette verket etablert; den fikse ideen som Wagner tok opp som ledemotiver i sine musikkdramaer, er i Symphonie fantastique nesten påtrengende.

Her får vi dette verket med Orchestre National l’O.R.T.F., dirigert av Jean Martinot (fra 1973). Men om det er for å gå tilbake i tid med denne innspillingen, skal være usagt. For etter 1973 har det vært flere andre innspillinger av Symphonie fantastique, bl.a. med Boulez og Barenboim, som er adskillig bedre. De brå kastene, fra den fikse ideen om den elskede til heksesabbaten, fra det spøkelsesaktige til scenen fra landet (en langsom dialog mellom engelsk horn og obo, med ekko-virkninger) – dette blir ikke skarpt nok formidlet hos Martinot.

Derimot er Harold en Italie med Bernstein og Orchestre National de France forbilledlig fremført (spor 2); det samme gjelder Les Nuits d’été (Sommernetter) med New Philhamonia Orchestra under John Barbirolli (spor 5). Mer enn bare interessant er Berlioz sin orkestrering og variasjoner over Marseillaisen, her fremført av Michel Plasson med Orchestre National de Capitole de Toulouse (spor12).

Programmusikk

Grade: 5 out of 6

Berlioz: Harold en Itaile; Les Nuits d’été. Tabea Zimmermann bratsj, Stéphane Degout baryton; Les Siècles, dir.: Francois-Xavier Roth, Utgitt på Harmonia mundi.

Harold i Italia er en blanding og symfonisk diktning og en konsert for bratsj og orkester, viet til Paganini. For det er ingen ren bratsjkonsert, selv om Tabea Zimmermann gjør sitt for å få det til å lyde slik. Selv henviste Berlioz til sin vandring i Abruzzi-fjellene (øst i Italia), med inntrykk fra en «melankolsk drømmer», slik som hovedfiguren i Byrons «Childe Harold’s Pilgrimage», og med et tema som kommer igjen i alle de fire satsene.

«Sommernetter» fra 1841 blir her sanselig fremført av Stéphane Degou, baryton; det er verdt hele denne cd-en! Det fins en rekke innspillinger av dette verket, med sangere som Graham, van Dam etc., men aldri har jeg hørt en så innfølende tolkning. Diktene, som er satt til musikk her, er av Théophile Gautier, han som man gjerne attribuerer det estetiske synet om «kunsten for kunstens egen skyld» til. Men det er en misforståelse (vanlig i USA og dermed i norge) hvis man med det mener at kunsten har nok med seg selv, ikke har med verden og livet å gjøre; Berlioz – og Gautier — samt mange flere, er eklatante motbevis mot dette.

Livet bryter inn i musikken

Grade: 5 out of 6

Roméo et Juliette; Béatrice et Bénédict; Ouverture Le Roi Lear. Div. solister. Orchestre National de Lyon, dir. Leonard Slatkin. Naxos.

Romeo og Julie er en slags dramatisk symfoni, en programsymfoni blandet med kantate og oratorium, samt med teatrale trekk, opera og et snev av ballett. Berlioz ville gå ut over alle (sjanger)grenser, med et enormt orkester samt vokalsolister og kor. Han ville gjøre ære på Shakespeare og samtidig tilbe sin tilkomne skuespiller-hustru Harriet Smithson (som så resulterte i et ulykkelig ekteskap).

Livet bryter inn i musikken her, slik den bare gjør – med helt andre fortegn – hos Schubert og Schumann. Berlioz er både romantiker og realist, i pakt med sin samtids diktere. Kjærlighetsscenen i denne fremførelsen (cd1, spor 9) blir et langt symfonisk dikt, nettopp det Wagner kalte «det 19. århundres melodi». Colin Davis, en spesialist på Berlioz, har innspilt det meste av denne komponisten (jfr. Berlioz Odyssey, 16 cd-er på LSO), og hans tolkninger er, sammen med John Eliot Gardiners innspillinger (på Decca, 8 cd-er + 1 dvd), noe av det aller beste man kan få tak i av denne radikale komponisten.

Jesu barndom likegyldig fremført

Grade: 3 out of 6

Berlioz: L’enfance du Christ op.25. Div. sangere, Melbourne Symphony Orchestra and Chorus, dir.: Andrew Davis. Utgitt på Chandos.

Til tross for god korsang og et orkester som har både fylde og skarphet, er ikke denne innspillingen av Berlioz’ vanskelige verk å anbefale. John Eliot Gardiner med bl.a. Anne Sofie von Otter (på Erato) er adskillig mer overbevisende, det samme gjelder Colin Davis sin innspilling fra 1998 (på Philips). Berlioz’ verk er vanskelig å fremføre fordi ytterpunktene – det teatralske og det meditative – enten må balanseres mot hverandre eller spilles og synges ut i sine ekstremer. (Ekstremene berører som kjent hverandre). Her skjer ingen av delene og sangerne virker over store strekk likegyldige, selv om de har store roller slik som Herodes (Matthew Brook), Maria (Sasha Cooke) og Josef (Roderick Williams).

Publisert:
  1. Musikk
  2. Anmeldelse
  3. Klassisk musikk

Mest lest akkurat nå

  1. Elevar frå Finnøy byter til kristen privatskule på grunn av mistrivsel

  2. Laget fikk tung beskjed. Like etter smalt det igjen: – En sjokkopplevelse

  3. Situasjonen er ute av kontroll, sier Dyrebeskyttelsen

  4. Studie: Også Pfizer-vaksinen kan gi økt risiko for blodpropp

  5. Dette skjer i OL fredag 30. juli: Norges største stjerne skal i aksjon

  6. Grupper på 500 skal lage folkefest i Melsheia