En jordnær fortelling om evigheten og månen

Denne plata vil trolig forene bestemor i MIFF og barnebarnet i Rødt. Verdensfred der altså, hvem andre enn Janove kan sørge for det?

Janove har gitt ut sitt sjette soloalbum, og dette er det beste.
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Janove: «Fullmånehymner» (Soirèe)

På «Fullmånehymner» er Janove reflekterende og sårbar uten åpenbare barrierer i form av karakterer, univers, metaforer eller bankende oljefat.

Likevel er albumet fullt av små historier og karakterer, der noen har rot i virkelighet, mens noen spinnes videre.

Kunststykket ligger i at alt kunne vært sant og ekte. Janove tillater lytteren til å knytte bånd til låtene på en helt annen måte enn på karnevalet og gjennom Marlene.

Kort oppsummert er «Fullmånehymner» paradoksalt nok Janove i en mer jordnær variant.

Essensen av prosessen

Albumet kan beskrives som essensen av Janoves kunstnerskap. Her får komponisten og lyrikeren skinne uforstyrret – til lytterens store glede. Her legges gimmicker til side til fordel for refleksjon, sjelero og klarhet.

Lydbildet gir hver eneste tone og vibrasjon tiden som trengs. Ørene får anledning til å plukke med seg hver eneste detalj, men aldri er det kjedelig. Ingenting virker tilfeldig, og når man har fått alt med seg kommer koret inn som en deilig, salig prikk over i-en.

Den klassiske komposisjonen, ofte filmatisk, blir en fin og nødvendig kontrast til Janoves kraftige stemme og dialekt. Samtidig har komponisten greid å snike inn gjenkjennelige rytmer og takter i strykerne.

Dette er altså plata for de som tror de ikke liker klassisk musikk.

Ode til Janove

Samtidig kaller han ikke låtene «hymner» for ingenting. Alle sporene er lovsanger på hver sin måte. Om det er snakk om oder til gud med stor G, mennesket, eller kjærligheten er opp til tolkning og det er deilig. Det jeg vet, er at jeg tar prekenen til Janove over hvilken som helst religion.

Selvkontroll er også et stikkord her. Han kunne ha gått helt Ompa-ompa-bananas, for det tillates, men han lar være. Man venter tidvis på det, kan høre at han har lyst til å ta en avstikker, men han holder seg i skinnet.

Og nevnte jeg at alt er mesterlig produsert?

Les også

Janove Ottesen håper på Kaizers-comeback

Død, liv og blad på bakken

Tematisk er denne plata like stor og mektig som komposisjonen.

Førstesporet, «Lev seint, lev sant», er et konsentrert mindfulness-foredrag underskrevet Kaizers-generalen.

Tittelsporet er en klassisk Janove-fortelling, mens «Tegn fra oven» kan være en låt om både død, liv, samhold, fred, troen på frelse og etterliv, eller bare rett og slett en låt om bladene på bakken. Platas absolutt beste.

Hvis denne plata har et svakt ledd er det Kaizers-aktige «Profeti Lunar», som tar for seg hva som skjer når lyset forsvinner og mulighetene møter forberedelsene.

«Dråpen i mitt hav» er en nydelig kjærlighetssang om alt som kunne vært. Hørte rykter om at låten visst nok var så god at kunstnerens kone ble bekymret. Det viste seg dog å være falsk alarm: Skjebnen som legges fram kom fra sinnet til en forteller, ikke minnet.

Mot slutten får vi lov til å nok en gang tenke på død og overganger, men Janove gjør det hele lindrende. Sistesporet er en hyllest til det jeg må anta å være helter – muligens i gaten til Burt Bacharach.

«Fullmånehymner» er i sin helhet en plate som stilner et sinn. Samtidig som den tvinger deg til å tenke over egen innfallsvinkel på faktum man ikke kan kontrollere – som for eksempel månen og dens syklus.

Dette er, etter min mening, Janoves beste soloplate hittil. Og det sier litt, siden vi er på den sjette.

Beste spor: «Lev seint, lev sant», «Tegn fra oven», «Dråpen i mitt hav», «Gjennom mørket og inn i lyset.

Publisert: