Tunga beint i munnen

BOK: Forviklingene tårner seg opp i en gutts spennende liv når mamma ikke er mor.

Bjørn Ingvaldsen er aktuell med ungdomsromanen «Mamma».
  • Jan Askelund
    Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Bjørn Ingvaldsen: Mamma. 157 sider. Ungdomsroman. Gyldendal.

Bjørn Ingvaldsen (1962, debut 1995) er en særdeles produktiv og rutinert barne- og ungdomsbokforfatter. En av hans fremste dyder er at han vet å skape spenning, en annen at han kan konstruere intriger som hele veien stimulerer leserens nysgjerrighet og driver ham videre gjennom sidene, og en tredje at han skriver et dagklart språk, porsjonert ut i korte kapitler.

Det skulle alt sammen tilsi at bøkene hans har det som skal til for å treffe et ungt publikum i en tid da det igjen og igjen jamres over at folk ikke lenger leser, særlig ikke barn og unge, særlig ikke gutter. «Mamma» – med sin kanskje jentete tittel – skulle være midt i blinken for et ungt publikum, nettopp gutter, der den tolvårige hovedpersonen og jeg-fortelleren Ollie opplever den lykke det er å gå fra sin egendrevne BMX-sykkel over til motocross. Talent viser det seg også at han har.

Men fordi Bjørn Ingvaldsen aldri skriver fra idyllen, er alt så langt ifra fryd og gammen i Ollies liv. Tvert om strever både unge og voksne i Ingvaldsens bøker med mange og store personlige problemer i vanskelige familieforhold. Det gjør de også i «Mamma», da det på brutalt vis går opp for fortelleren at den kjernefamilien han lever i, ikke er sammensatt slik han ureflektert har antatt at den er: Mor og far er ikke de biologiske foreldrene verken til hans eldre søster Lissie eller ham selv. De to er fosterbarn, mens det tredje barnet i familien, lillesøsteren, er adoptert.

De er en harmonisk familie, og med et barns oppriktige selvfølgelighet elsker Ollie dem alle. Så når hans biologiske mor på sin skeive ferd fra fengselsopphold via overgangshjem kommer brasende inn og gjør sine innpåslitne, sentimentalt klengete krav på ham, får Olli problemer han ikke kunne ane at han hadde. Men som de voksne, de han kaller mor og far, har gjort alt som gjøres kan for å skjerme ham fra.

Han må gruble over hvorfor hans biologiske mor har avvist ham, eventuelt hvorfor hun er fratatt det som skulle være omsorgen for ham, han må lure på hvem den kjødelige faren hans er – eller var. Og hele den skjøre familien han lever sammen med, må skjønnsomt ta seg av konstellasjoner de inntil nå har vært forskånet for – i hvert fall barna.

Selv holder Bjørn Ingvaldsen tunga beint i munnen der han løsner alle episke knuter og personkonstellasjoner på elegant vis. Hvordan han gjør det, burde mange hente glede av å finne ut.

Publisert: