Akkurat som et menneske

Per Pettersons maratonjournal er følsom og sår, men også raus, mangesidig og modig.

Per Petterson har utgitt ni bøker og er oversatt til over 50 språk.
  • Jan Askelund
    Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Per Petterson: «Mitt Abruzzo. Journal 29.1-18.7.2021». 414 sider. Oktober.

En ny bok av Per Petterson (født 1952, debut 1987) er alltid en begivenhet og får mye oppmerksomhet. Denne gangen har mottakelsen og anmeldelsene vært sprikende, fra stor ros til skuffelse og motbør. De litt negative og lunkne må nok forklares med at enkelte anmeldere har fått noe annet i hendene enn de er vant med, beint fram noe annet enn de forventet og helst ville ha. Og så kanskje forsømt å lese det som står.

Det går gjerne noen år mellom hver bok fra Per Petterson. Etter debuten med en novellesamling er alle bøkene hans romaner, så nær som «Månen over Porten. Litterært og personlig». Den kom i 2004, 17 år etter debuten og altså halvveis i forfatterskapet når han så i høst, etter nye 17 år slår til med prosaboka «Mitt Abruzzo», med en kokett hovedtittel som ikke vil si de mange så meget.

Så langt som det er mellom bøkene, så nøyaktig og kresen Petterson er som forfatter og med det internasjonale ry han har å opprettholde, er det ikke grunn å tro at han vil komme i skade for å gi fra seg noe ubetenkt. Derfor gjør vi vel å ta inn hele tittelen på boka, med undertittelen «Journal 29.1.-18.7.2021» og anta at det nettopp er en journal han ville skrive og har skrevet.

Det er en finurlig og mangetydig tittel. Slår man opp i Store norske leksikon, åpner det for flere betydninger: Sånn sett er da «Mitt Abruzzo» en dagbok – journal, som i journalist, reporter – fra et halvår i forfatterens liv 2021, men der påfallende nok den altoverskyggende pandemien som herjer og har herjet, helst er der som en begrensning i det daglige, men ikke får spille noen større rolle enn som ubekvem angstskaper (blant så mange andre), som innsnevrer omgang med mennesker.

Videre er en journal i postal sammenheng en fortløpende fortegnelse over inn- og utgående post, som her er meget av i denne boka – ikke minst de mange mailene han har skrevet og gjerne angrer på, kjenner seg usikker på, samt alle de brevene han skulle ha skrevet. Videre føres det i gamle bokføringssystemer en journal som poster i en kronologisk kassabok, og her er plenty av hverdagslige økonomiske besværligheter å bekymre seg for, med utgifter til biler, verkstedreparasjoner, husdyrhold, bygninger, skog og mark. Petterson holder leseren fortløpende orientert.

Men ikke minst er en journal innen medisinen den samlede dokumentasjon av en pasients helsetilstand. I «Mitt Abruzzo» fører Per Petterson den selv og lar oss på betagende, rørende, vis bli kjent med mann med mange plager, fra hyperaktivitet (ADHD) til søvnproblemer, hypersensitivitet, hypokondri (stort sett har jeg ikke kreft), fryktsom beskjedenhet, angst – ikke minst for å støte og såre andre – kone, barn, familie ellers, forfatterkolleger, oversettere og akademikere i mange land (han er oversatt til over 50 språk), psykiatribehandling.

Han er sensitiv, med sterkt behov for bekreftelse, samtidig på vakt for sin egen person, fanget i et nå langt på vei determinert av alt som har vært før og har formet ham til den han er, og (siden jeg skal dø så ofte) opptatt av dagene som skal komme etter den han rapporterer fra akkurat nå. Oppå det hele har han i årevis strevd med en roman han ikke kommer videre på – tittelen er klar, men han får ingenting får gjort. Og nå går dagene – og boka – fram til han bikker enn ny fødselsdag på langtkommen vei inn i alderdommen.

Han er klar over at han innimellom forteller i stedet for å registrere, som vel en dagbokjournal skal. Han kan enkelte steder være pinlig indiskret, også på andres vegne (selv om enkelte kolleger er lettere kamuflert), og fortelle vel mye i det som er blitt hans lengste bok. Men selv solen har sine pletter, og de små innvendingene som kunne anføres underveis, er ubetydelige i forhold til det selvportrettet Petterson formgir av seg selv, og det han har å si om de emnene som ellers opptar ham mest (og som kan samles i ord som bøker, skrivekunst og kunstnere).

En karakteristikk av hele denne boka og den mannen leseren blir kjent med mens han skriver seg fram gjennom dette lange manuset som til slutt blir romanen om Per Pettersons egen person, trenger en hel adjektivsamling. Som begynner med «sår» og «sårbar». Han minner meg om to andre norske internasjonale litteraturkjendiser, fra annen tid. Den ene er Ibsen, som fikk den andre til å bemerke at om blodet er aldri så tynt, man kjenner seg dog igjen i Peer Gynt.

Akkurat som et menneske.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. En skattkiste for bergensere. Er det bra, eller?

  2. Eks-stortings­politikar debuterer som for­fattar – vår kritikar er passe nøgd

  3. Rogalands svar på Mr. Bean på verdens ver­ste syden­tur

  4. Krigen var ikke så fredelig som disse bildene viser

  5. Vilt fabu­lerende, over­skudds­preget og under­holdende om Ibsen

  6. Han kjempet for demo­krati, ble feng­slet, tort­urert og havnet i Stav­anger. Diktene hans er vakre!

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse