Denne Utøya-boken er viktig, men byr også på problemer

BOK: Her formidles bevegende stoff om den sivile redningsinnsatsen 22. juli, men også en problematisk fremstilling av konflikten om nasjonalt minnesmerke ved Utøya 

Anne-Britt Harsem har skrevet en problematisk bok om naboenes forhold til 22. juli-tragedien, mener vår anmelder.
  • Anna Serafima S. Kvam
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 3 out of 6

Anne-Britt Harsem: Naboene. 222 sider. Cappelen Damm.

En middels karakter trenger ikke bety at en utgivelse som helhet er “så där”. I dette tilfellet er første del av boken, om en gruppe beboere på Utstranda som ble rammet 22. juli 2011, god og verdig. Forfatter Anne Britt Harsem berører senere konflikten om nasjonalt minnesmerke ved Utøya, hvor kildene hennes er blant dem som har protestert mot prosess og plassering. Denne delen av utgivelsen har imidlertid svakheter. Ansvaret for disse hviler på forfatteren, og ikke kildene; deres fortellinger kan man ikke trille terningkast på.

Naboene snakker

Først får vi høre fra et titalls personer som var naboer til Utøya 22. juli. Harsem gir små introduksjoner, før hver enkelt kommer til orde i det vi må anta er bearbeidede versjoner av muntlige vitnesbyrd. Det er voldsomme erfaringer vi får innblikk i; disse personene har opplevd intens frykt og uvisshet underveis i angrepet. De har fraktet kvestede ungdommer i sikkerhet, blitt beskutt og utført livreddende førstehjelp. Mye av jobben ble lagt ned før profesjonelt redningsmannskap kom til. I ettertid er flere belønnet med Kongens fortjenestemedalje, men offentligheten har i liten grad vært kjent med historiene deres. Det er på høy tid at vi får høre dem.

Harsem har på vellykket vis bevart nyanseforskjeller i fortellerrytme som tar leseren tett på kildene. I andre del, hvor beboerne beskriver tiden etter angrepet, får en også grundig innblikk i hvordan en hverdag preget av vedvarende traumeplager arter seg. Stoffet vil være verdifull kunnskap for beslutningstakere som arbeider med og i institusjoner som skal ivareta traumatiserte, enten det er 22. juli-berørte eller personer som har opplevd krig. 

I forlengelsen av dette gjør det inntrykk å lese om unnlatelsessyndene som er begått overfor Harsems kilder. De har i mindre grad enn profesjonelt redningsmannskap fått systematisk helseoppfølging etter angrepet, til tross for at slik hjelp er særlig viktig for frivillige som ikke er trent på katastrofesituasjoner. 

Ansvar for konflikt

I sin beskrivelse av minnesmerke-konflikten viser forfatteren hvordan opplevelsen av ikke å få sine smerteerfaringer tilstrekkelig anerkjent av storsamfunnet er tett sammenvevd med kildenes innsigelser. En lærer mer om hva motstanden mot minnesmerke-plasseringen bunner i. Dessverre etterlates leseren deretter med en uløselig oppgave i å skulle bedømme og forstå de andre involverte partenes rolle i konflikten.

Diskusjonen om, og arbeidet med, minnesmerke for Utøya-terroren har vært vanskelig og konfliktfull. Også her på Utøyakaien – bildet er fra 2020.

Harsem unnlater å la vitnesbyrdene belyses tilstrekkelig av kildematerialet hun viser til. Det er underlig, for på tvers av rapportene boken bygger på, bekreftes behovet for, og mangelen på, umiddelbar involvering av berørte naboer. Men i stedet for å la den innsikten føre til en dokumentasjon av hvem som faktisk sto i posisjon til å unngå at konflikten låste seg, etterlates det tidvis et uheldig inntrykk av at Støttegruppen og AUF nærmest er en del av den ansvarlige “staten”. Kildematerialet levner imidlertid liten tvil om at det er Solberg-regjeringen og Hole kommune som bærer ansvaret.

Ytterligere forvirring oppstår når det blir vanskelig å skille fakta fra spørsmål det stadig hersker uenighet om. Det gis hverken direkte henvisninger underveis i teksten eller litteraturlister per kapittel, og dermed står leseren uten mulighet til å undersøke løpende hvilke påstander som kan underbygges, og hvilke som forblir udokumentert. 

Får ikke svare

Særlig problematisk blir dette fordi konflikten om minnesmerket ikke bare gjelder Utstranda-beboeres uenighet med myndighetene, men også rammer andre naboer. De tillegges tidvis lite flatterende motiver for å innta et annet syn på saken en Harsems kilder, som riktignok står sin fulle rett til å fortelle sin versjon. Men det er forfatterens ansvar å vurdere hvordan en skal videreformidle omtale som ikke gis tilsvar fra de kritiserte. Å la flengende kritikk av medievante politikere bli stående uimotsagt kan rettferdiggjøres. Jeg er tvilende til at det samme gjelder for privatpersoner som står uten umiddelbar tilgang på offentligheten. 

Sakprosabøker følger ikke samme krav til vekting av kilder som medier forpliktet av Vær Varsom-plakaten. Men når en forfatter benytter denne friheten i sin omtale av en pågående konflikt, skjerpes kravene til gjennomsiktighet i kildebruk og varsomhet i omtale av tredjeparter. Det er synd at Harsem delvis svikter på disse punktene. I bokformat er det tross alt rom til å velge et perspektiv med en tydelig vinkel, uten samtidig å la inntrykket av andre sårbare parter bygge på utilstrekkelig dokumentasjon.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Visuelt til­trekkende og ytterst peda­gogisk

  2. Er det mogleg at etter­ordet kan vera den beste delen av ei bok? Det påstår Aften­bladets kritikar her

  3. Sexorientert terapi-roman

  4. Først og fremst spennende og velskrevet, og som bonus kan du lære noe

  5. Vil du forstå ytre høyre? I så fall bør du lese denne boken

  6. Reflektert og stillferdig om en verden etter katastrofen

  1. Bokanmeldelser
  2. 22. juli
  3. Anmeldelse
  4. Bokanmeldelse