Et sørgelig oversett band

PLATE: Pat Fish døde i Oktober. Dette er hans ettermæle.

Pat Fish var den ubestridte leder av Jazz Butcher. Han døde etter å ha satt sammen denne samlingen av singler og annet.
  • Geir Flatøe
    Geir Flatøe
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

The Jazz Butcher: «Dr Cholmondley Repents: A-sides, B-sides and Seasides» (Fire)

En fire plater stor samling med et band de færreste har hørt om, kan virke i overkant mye. Samtidig er det ikke mer enn de fortjener.

The Jazz Butcher så dagens lys i Oxford i 1982. Patrick Huntrods alias Pat Fish var kjernen. Det er blitt 13 plater med bandet, den siste gitt ut av dem selv i 2012. Noen flere blir det neppe, siden Fish døde av et hjerteattakk i oktober.

Samlingen blir hans ettermæle: 58 kutt med singler som hadde fortjent høyere plassering på hitlistene, b-sidene på disse, ekstrakutt på utvidete utgaver og opptak gjort av radiostasjonen KCRW i Los Angeles i 1989. Det siste er en flott konsert som viser hva bandet var godt for.

Samlingen starter med «Southern Mark Smith»: You gotta walk & talk & think & look & act just like a Southern Mark Smith.

Referansen er Mark E. Smith, leder av The Fall. Han var i alle år en notorisk surpomp fra den nordlige delen av England. «Southern Mark Smith» var Jazz Butchers første og beste single og viser deres talent for å kombinere energisk pop med et skråblikk på tilværelsen.

Den neste singlen, «Marnie», var ikke det helt store, men så kom «Roadrunner» som seilte inn på indielista i Storbritannia. En 50. plass på den lista er ikke så mye å skryte av, og bandets høydepunkt var albumet «Distressed gentlefolk» i 1986. Det nådde en 15. plass på indielista.

Indie er et ord som i denne sammenheng brukes om utgivelser fra mindre plateselskap, som ikke har samme muligheter for produksjon, markedsføring og distribusjon som de større selskapene.

Jazz Butcher har en skranglete gitarlyd preget av 80-tallet, og Fish synger fantastisk. Bare hør hvordan han blåser liv i «New invention» hver gang han kommer til linjen Gerald has been in my wardrobe, and Richard here is going insane.

På «Sixteen years» snakkesynger han om Tory-regjeringens privatisering av det offentlige, før han kommer til et pønk-refreng på tre ord: I hate you.

Musikalsk kan du trekke tråder til samtidige navn som Dexy’s, Cure, Jonathan Richman og Bauhaus – der medlemmene David J og Kevin Haskins i sistnevnte var gjester hos Jazz Butcher.

Først og fremst følger bandet ikke noe skjema. «The devil is my friend» er en lystig drikkevise, og «The hairbrush and the tank» er en akustisk vise à la tidlig Dylan. «Peter Lorre» er en frisk poplåt om skuespilleren.

Pat Fish satte selv sammen denne samlingen, og slik forklarer han sangene: Jeg fikk et rart syn på verden fra 60-tallets barne-tv fordi det var anarkister og narkomane som drev det.

Jazz Butcher var et merkelig band, men jeg betrakter mine gamle vinylutgaver som en skatt, skjenket av en venn som innså at han aldri ville få samme forhold til bandet som meg.

Beste spor: «Southern Mark Smith», «Roadrunner», «The human jungle», «Hard», «New invention», «Girl go», «Sweetwater».

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Umulig ikke å gråte

  2. Hygge­lig å høre D’Sound igjen, selv om litt av magien har for­svunnet

  3. Enestå­ende stemme

  4. Impon­erende debut fra nytt Stavanger-band

  5. Tålig god låne­kasse

  6. Jim Carrey er radio­vert i The Weeknds søken etter døden

  1. Plateanmeldelser
  2. Anmeldelse
  3. Plateanmeldelse