Paradis er det ikke

Dørgende kjedelig malingstørking på sitt verste, med glimt av håp.

Swedish House Mafia har holdt på i over ti år, men først nå kommer deres første album.
  • Leif Tore Lindø
    Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 3 out of 6

Swedish House Mafia: «Paradise again» (Republic)

Denne svenske dj-trioen er giganter i vår tid, en slags EDM-ens Abba. På sitt verste er de grusomt kjedelige, langt inn i malingstørkingen. Generisk lett-house, techno-rytmer, tangentstøt og tungt bearbeidede vokalspor som i sum ikke egner seg til så mye annet enn å få folk til å hoppe.

Greit nok det, sånt har sin funksjon, men å sette seg ned og lytte på Swedish House Mafia er en prøvelse. Så skal det sies at de glimter til her og der med noe som får opp interessen. «Redlight» er en banger med Sting (!) og hans «Roxanne» klippet opp i tusen bitar. The Weeknd redder nesten «Moth to a flame». Det er da noe.

Litt saft er det også i «It gets better», men sånn på jabnå er det er ørken full av glowsticks, laserlys, drops og gjentakelser. Disse tre svenskene kan sende folkemassene kjapt inn i euforien og dansen. De lager bruksmusikk, og det er helt greit. Som et album, målt etter samme kriterier vi måler andre etter, er det stusslige greier.

Beste spor: «It gets better».

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Etter at faren kollapset, fant Kevin Morby fram en eske med gamle familiefoto

  2. Skrem­mende lettvint, men herlig fengende

  3. Fine sanger fra Geir Zahl

  4. Vokalisten som tåler alt

  5. Thom Yorke tvinger deg mot billighyllen på polet

  6. Albumet er en eneste stor singel

  1. Plateanmeldelser
  2. Swedish House Mafia
  3. Musikk
  4. Plateanmeldelse
  5. Anmeldelse