Rogaland Music Wall of Fame, del II: Gje f#$% i tio tusen røda rosor!

Får John Skien sjau med kånå på grunn av Jan Høiland? Hvor gammel er egentlig Tønes? Er Ingenting egentlig alt vi trenger? Hvem ville vunnet en nevekamp mellom Reidar Larsen og Sigvart Dagsland? Igjen ble det dramatisk da de største og beste rogalandsartistene skulle kåres.

Får John Skien sjau med kånå på grunn av Jan Høiland? Foto: Arild Hordnes

  • Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:

– Jeg vil ikke ha det på meg at jeg argumenterte hardt for Jan Høiland. Eller...jo, det er nå greit, men ikke fortell det til kånå mi. Då blir det sjau.

John Skien har kommet opp i turtall. Den smikkdyre restaurant-pizzaen får ligge i fred. Nå handler det om viktigere ting enn verdens kanskje dyreste smelta ost. Rogaland Music Wall of Fame, runde 2. Målet er å hedre de beste rogalandsartistene, de som har minst 20 års karriere bak seg, og som på en spesiell måte har betydd mye for folk og musikkliv i fylket.

Juryleder er musikkbiblioteksjef Olav Nilsen. Med seg har han NRK-veteran og ihuga musikkhistorisk interesserte John Skien og Martha Lyse, som er leder interesseorganisasjonen STAR. Tore Renberg sitter fast i teateret og har måttet melde pass. Aftenbladets representant er henvist til sekretariat og ansvarlig for å dekke kostnader til bespisning og bedrikning.

Det skal vise seg å bli en lang dags ferd mot å finne fem nye kandidater som skal gjøre topp ti-lista komplett. Vil Asfalt nå opp? Vil Jan Høiland få tio tusen stemmar? Hva med Sigvart Dagsland? Hva med damene? Hvem er størst av Ingenting og Svein Tang Wa?

Intens diskusjon. Foto: Kristian Jacobsen

I sist runde, før jul 2016, ble Stavangerensemblet, Bjørn Eidsvåg, Vamp, Magnus Samuelsen og Morten Abel valgt som de fem første som skal opp på veggen. Det skjedde imidlertid ikke helt uten dramatikk, og da snakker vi ikke bare om at John Skien var stille i over 3 minutter sammenhengende, og enkelte i juryen trodde han var død. Nei, det handlet om at Morten Abel ga ut sitt første soloalbum i 1997, og dermed spredde det seg en usikkerhet om han egentlig var kvalifisert for 20-årsgrensen. En rekke formildende omstendigheter, en solosingel og det ubestridte faktum at karrieren er mye, mye lenger enn 20 år førte til at Abel ble valgt.

Heia Mods, heia Mods!

Etter denne voldsomme dramatikken er det vel bare å ta tyren ved bjellene og starte hardkjøret. Vi skal ha fem nye. Sekretariatet kaster den første brannfakkelen:

– Mods.

– Nå snakker vi om TO stadionkonserter. Strengt tatt TRE, når vi regner med den for fem år siden. Mods er svære, sier Martha Lyse.

– Totalt uinteressant, kontrer John Skien ydmykt.

– The September When er langt viktigere, rent musikalsk. Og nå kommer sakligheten inn i bildet, sier Skien, til sekretariatets mumlende "det må i så fall være første gangen".

The September When, viktigere enn Mods?

Skien får med seg fornærmelsene og griper etter et pizza-stykke. Mulig han vurderer å plante det overpriste brødet med smelta ost rett i planeten på sekretariatet, men han velger smilets vei.

– Sakligheten, i denne forsamlingen, er en sjelden gjest. Det gjelder både denne 72-åringen, men også dere ungfoler.

Mods blir et hett tema. Et vanskelig tema. Juryens siste tilskudd er ambivalent. Hans navn er Hana, men han er fra Pedersgagå 100, den mest stavangerske adressen i hele verden, i tillegg til Pedersgadå 99. I denne runden måtte juryen kalle inn vikar for jurymedlem Tormod Eikill. Han hadde satt seg på flyet til Israel og Palestina for å være med i slags fredsbevarende kulturstyrke i regi av Nablusforeningen. For å bøte på dette enorme hullet i juryen ble Alf Terje Hana, altså fra Pedersgadå 100, rekvirert. Hanas gitar har vært et fast innslag i Stavangers musikkliv i cirka 300 år, både i soloprosjektet Athana og i ørten bandkonstellasjoner. Nå er han for eksempel flammekaster i Froddi & The Four Flames. Det er ikke til å unngå at alle de andre i juryen på et tidspunkt i samtalen ærbødig vil nominere Hana sjøl til en plass på veggen.

– Nei, nei, nei. Jeg er ikke en popmann, bare en hired hand i noen sammenhenger, sier han.

– Du var med i Vestlandsfanden i lange, lange tider, anfører Skien.

– Read my lips: Hired hand. I populærmusikken er jeg nok litt utenfor. Min Tono-liste er ikke popmusikk. Takk for tilliten, men dette er ikke mitt selskap.
Motoren i bandet

Juryleder Olav Nilsen griper ordet, myndig som han - tross østlandsdialekten - er. Tema er Mods, og det er fortsatt vanskelig.

– Dette er en balansegang mellom popularitet, utbredelse, musikalsk innflytelse og et par andre kriterier. Et annet spørsmål er hvilke personer som er drivkraften i hvilke band. Skal noen med flere ganger fordi de har vært den kreative kraften i flere band? Abel i Mods, for eksempel.

Alf Terje Hana fra Pedersgata har tatt et magadrag.

– Dette synes jeg er viktig. Hvem er motoren i et band? Noen casher inn applausen mens han som egentlig driver bandet framover står i skyggen. Han som står i spotlighten har kanskje ikke skrevet en tekstlinje eller foreslått en akkord. Men Abel, han har virkelig vært motoren.

Morten Abel en, to eller tre ganger. Det er spørsmålet.

Sekretariatet pisker videre på Mods, men det er så vanskelig at juryen prioriterer å spise pizza på sekretariatets eskalerende regning. "Tore Tang" og smelta ost blander seg med frykten for å trø feil. Tormod Eikills eksil i Palestina gir sekretariatet en intifadisk assosiasjon, og vi kaster en brannfakkelen:

– Bør vi ha med noen damer?

Damene

– I all ydmykhet, og med fare for å trø rett ut i ei ulevelig hengemyr, spør sekretariatet om det bør være en kvinne blant de ti første på veggen. Sekretariatet er også sjeleglad for å slippe å besvare spørsmålet. Vær så god, kjør debatt. Lykke til.

Det blir nesten litt stille, og John Skien føler åpenbart ansvar for å forhindre den katastrofen.

– Da må vi avklare om Hanne Krogh er fra Haugesund eller ikke.

Født i Oslo, senere bosatt i Haugesund, oppdaga i Haugesund, presentert av Skien i NRK, Arne Bendiksen kom på banen, Grand Prix-vinner, julekonsertgrossist. Krogh er ei nøtt. Etter et forholdsvis langt John Skien-foredrag, der vi er innom alt fra Sportsrevyen i 1980 og indre forhold i Ølen kommune til et krav om gen-testing, begynner det å spøke for Hanne Krogh.

Er du nå egentlig fra Haugesund, Hanne Krogh? Foto: Sigurdsøn, Bjørn

– Hun er ikke en Rogalands-artist. Noen ungdomsår i Haugesund holder ikke, mener Alf Terje Hana.

En følelsesladet runde geografiinnlegg senere blir det vedtatt at Hanne Krogh ikke er fra Haugesund. Hun er ute.

Det utrettelige sekretariatet gir seg ikke. Kom igjen, damer, damer, damer!

– Rita Eriksen? Skriver hun musikk selv?

– Det var jo sånn at veldig mange sang ting andre hadde skrevet. det var normen for veldig mange popartister, før min tid, sier Martha Lyse, som freidig gnir inn at hun er langt, langt yngre enn de andre.

Oldingene nikker. Elvis skrev ingenting sjøl.

– Rita Eriksen er en kandidat. Hun har holdt det gående lenge og fått et oppsving de siste årene. Og skrevet en del sjøl, sier Hana.

Juryen vil ikke kjønnskvotere inn noen, men Rita Eriksen blir notert som en god kandidat. Olav Nilsen serverer en anekdote om Rocke-Lill og Norgesmesterskapet i rock i 1958, men det vil seg ikke helt for damene foreløpig.

– Sigvart Dagsland, kommer det fra John Skien, som i den plutselige positiviteten prøver å klemme inn den lavkirkelige og gudsbenåda sangeren. Foto: Kristian Jacobsen

Tang Wa må med!

Sekretariatet har fått ansvar for å betale regningen for bespisningen denne ettermiddagen. Allerede før et eneste navn er bestemt har denne begynt å nå astronomiske summer. Konkursfrykten øker stadig, for John Skien ser kaffityste ut, så her må det blir fortgang.

– Er det noen vi ikke kan unngå? Noen som MÅ med?

– Svein Tang Wa, sier musikkbibliotekets Store Sol, Olav Nilsen.

– Jaaaa, kommer det fra resten.

– Sigvart Dagsland, kommer det fra John Skien, som i den plutselige positiviteten prøver å klemme inn den lavkirkelige og gudsbenåda sangeren.

Her er ikke resten like umiddelbart entusiastiske. En lang harang om pop mot salmer følger. Ingen vil avskrive Dagsland helt, og de blir enige om at diskusjonen rundt Dagslands pop- og salme-split bare har akademisk interesse. Dagsland får pluss i boka for en rekke ting, blant annet for å ha holdt på dialekten - og for å ha fått kjangs hos Karoline Krüger.

Sigvart Dagsland ble et hett emne for juryen.

– Dyktig, seriøs mann. Og det er ikke bare sånne Jesus-greier han har gjort. Men Reidar Larsen vil jeg gjerne ha en runde på, sier Alf Terje Hana.

– Han er erkestavangersk, gjort masse for bluesen, reist 7000 ganger rundt i landet og spilt mye med andre. Ensemblet og Smalhans og forskjellig. Reidar Larsen på veggen hadde vært en arbeidsseier.

Samtlige har sans for Reidar Larsen. Diskusjon blir det likevel. Blues er en smal sjanger i Norge.

Olav Nilsen spør om man vil spille platene til Reidar Larsen om 20 år.

– Det er mange artister som har betydd mye for sine subsjangere. Vi har veldig mange sånne som fortjener medaljer. Tenk på Kjetil Brandsdal i Noxagt og støymusikken. Frode Gjerstad i improjazzen.

Nei, nei, nei...og ja

Det blir stille rundt bordet. Nok en gang er det John Skien som føler ansvar for å kverke tilløpet til tyssnad.

– Jeg mener bestemt at popularitet og utbredelse må spille en rolle. Vi kan ikke premiere alle, om de er aldri så flinke. Dette må handle om de største artistene.

Det nikkes fra de pizzaglupske. Sånn må det nok være, om de har aldri så mye sympati og sans for pionerene på de smale stier. Flere band og artister blir lagt til side av lignende grunner.

Beat-kongene Tony & The Swing Blues blir avvist som en enestående men kortvarig nyttårsrakett av konfirmanter. Nurk Twins var gode, men kokte bort i kålen og ble til Smalhans, som sang "Deilige Malena", men aldri nådde skummet på toppen av stavangerbølgen på tidlig 80-tall. Et av mange band fra den tiden der lysene brant i alle ender. Mia Gundersen blir nevnt og glemt fordi hun utelukkende skårer høyt på kjendisskalaen. Flere metall-band dukker opp. Gehenna og Theatre of Tragedy er oppe til debatt.

– Dette er band som er større i utlandet enn hjemme. Det gjør dem lette å glemme, men også vanskelige å vurdere i denne sammenhengen. Her er jeg veldig usikker, sier Martha Lyse.

Juryen, minus Lyse, kommer til en erkjennelse av at de kanskje besitter litt liten metall-kompetanse. Et lite, sort hull av lett djeveldyrking og liksminke oppstår, og inn i dette trykkes det pizza som etter journalistiske beregninger koster nesten 3000 kroner kvadraten.

– Hvis dere fikk ett frikort hver: Hvem ville det vært? spør sekretariatet.

– Ungdomsrepresentanten går for Kaada, sier Martha "The Kid" Lyse.

– Reidar Larsen, men jeg trenger betenkningstid, sier Alf Terje Hana.

– Tang Wa, sier Olav Nilsen.

– Jan Høiland, sier John Skien.

– Smørsanger! kommer det fra Nilsen.

– En gigant av en smørsanger! Jeg våger ikke si til kånå at jeg går inn for Jan Høiland - det må aldri komme ut - men jeg står på mitt. I en svunnet tid var Jan Høiland svær, kontrer Skien.

Gje faen i tio tusen røda rosor

Sekretariatet mener å huske at Skien under sist møte sang "Tio tusen røda rosor" og brorparten av repertoaret til Høiland, og får umiddelbart støtte av Nilsen og Lyse. "Det høres ikke ut som noe jeg ville gjøre", sier Skien, i et "there are no american troops in Irak"-øyeblikk.

En frykt for å bli nærsynt og historielaus brer seg. Høiland var stor i Sverige og stor i Norge. Den siste til å gi ut plate på det gamle 78-formatet. Olav Nilsen forteller en ukeblad-tårevåt historie om et eksemplar av denne som knakk på en vei hjem fra Nytorget.

Så kommer sekretariatet plutselig på en essensiell opplysning:

– Veeeent litt! Tormod Eikill har satt som krav at hans vikar SKAL stemme på Ingenting.

– Å? Ja, men Ingenting har jeg sansen for, sier vikar Hana, mens John Skien opplyser at han nye vokalisten er tremenning til ungene hans, og derfor muntert ber om en habilitetsvurdering. Olav Nilsen liker det palistinske forslaget om Ingenting og lufter et tankeeksperiment om at Jan Høiland burde vært vokalist i Ingenting, om ikke annet enn for å kunne spille samarbeidssangen "Gje faen i tio tusen røda rosor".

Ingenting fra Austrått, back in the days. Foto: Fredrik Refvem

Også ungdomsalibiet Martha Lyse vil ha med Ingenting.

– Jeg kan, om nødvendig, bruke mitt frikort på Ingenting. Det finnes knapt et band som står sterkere i identiteten til en by som Ingenting i Sandnes. Og i Stavanger. Masse kjente låter, masse gode låter og de har holdt koken lenge. Jeg bytter til Ingenting. Kaada når kanskje ikke kravet om 20 år karriere?

Rask research viser at han ikke gjør det. Man må ha 20 år på nakken for å være kvalifisert. Kaizers er for unge, Thomas Dybdahl er for ung. Det viser seg at også Kaada er for ung. En som ikke er for ung, lang der i fra, er Magne "Mannaen" Høyland. Mer stavangersk er det vel knapt mulig å få det.

– Stor skikkelse rundt Breiavatnet, sier John Skien, og blir avkrevd en forklaring.

– Han er en glimrende type, men han er en lokal størrelse. Litt furore gjorde vel Asfalt, men ikke i nærheten av for eksempel Stavangerensemblet.

– Enig i det. Han er verdens beste til å huske ett vers, en storarta rockevokalist på sitt beste og en fin fyr, men han var aldri en motor i noe.

Gobbai, hva med Tønes?

Mannanes innflytelse når man kommer lenger enn 200 meter fra Dickens blir hans bane. Nevnt og glemt.

– Tønes da. Han er vel for ung, sier Olav Nilsen litt resignert.

– Njaaa. Er han virkelig det? spør Martha Lyse.

Det googles heftig. Den forløsende informasjonen kommer fra Lyse, den suverent mest smarttelefonkyndige rundt bordet.

– "Rett te håves" kom i...1996! Tønes er innafor!

Tønes, heldigvis gammel nok! Foto: Kristian Jacobsen

Stemningen stiger voldsomt. Det er rett før John Skien bryter ut i "Han er oppstanden, ha-le-lu-ja". Tønes må selvsagt med.

Olav Nilsen, juryens leder, legger stor tyngde bak neste utsagn.

– Tønes må være en av de fem. Han tok det steget ut i landet som Tang Wa ikke tok, eller ikke ville ta, alt etter som. Jeg mener begge de to må være med.

– Tang Wa har inspirert veldig mange. Sikkert Tønes også. Jeg er enig i at Tønes bør være med, men ikke på bekostning av pilaren Tang Wa. Tar vi ham ut av historien, da står vi fattige tilbake, sier Alf Terje Hana ettertenksomt.

Mer Abel?

Det begynner å nærme seg en liste.

Svein Tang Wa, Tønes og Ingenting virker sikre. Da er det to plasser igjen. Sekretariatet oppsummerer resten av kandidatene.

– Rita Eriksen, Sigvart Dagsland, Reidar Larsen, Jan Høiland, Mods og The September When. Vi har to plasser igjen.

Så følger en lang diskusjon om Morten Abel. Han er allerede inne, men hva med Mods og The September When.

– Sistnevnte er kanskje det største bandet fra Rogaland, sammen med Stavangerensemblet, sier Nilsen.

– Men Mods står sterkere i folkasjelå i fylket, mener Martha Lyse.
Nå går det for seg. Den spinndyre pizzaen blir liggende urørt, det kjegles og krangles og støttes og himles med øyne. Hvor viktig var Abel i alt dette? Var det hans band? Var han den enerådende hjernen? Skal alt Abel var med i inn på lista? Da må mye annet ut. Vil Tore Renberg flytte til for eksempel Aust-Agder i skam hvis Mods ikke kommer med?

Skal Mods med, eller holder det med Morten Abel? Foto: Jarle Aasland

Alf Terje Hana kommer med forslag til vedtak.

– Abel var helt sentral i alt dette. Uten han ville ikke Mods eller September When vært noe som helst. Jeg er komfortabel med at motoren Abel representerer alt. Det kretset rundt han, og han valgte dere inn sist. Det bør holde.

– Uten Ringo Starr - ingen Beatles! utbasunerer John Skien.

Det mumles noe om at også de mer ukjente Lennon og McCartney, til og med helt ukjente George Harrison kan ha bidratt med litt histen og pisten, men nok om det.

– Vi hopper over Mods, det bandet som har solgt mest billetter til en konsert i Norge, spør sekretariatet, livredd for at folkedjupet skal lage fakkeltog.

– Ja. Da Mods var unge og vitale, spilte de til dans på Rennesøy. Det som skjer nå er kjekt og nesten litt koko, men jeg mener Abel på lista holder. Jeg er ambivalent, men bestemt, sier Hana.

Og sånn blir det. Mods og September When blir representert ved Morten Abel, men i notatene står det at dette skal krangles mer om neste gang.

– Jeg vil også ha protokollført at Tore Renberg er savnet, og jeg vil ha tilgivelse fra ham for at Mods ikke kommer med, sier Martha Lyse.

Juryen i all sin bredde og fylde og skarphet. Foto: Kristian Jacobsen

Damenes mann

Da står de siste to plassene mellom Sigvart Dagsland, Rita Eriksen, Reidar Larsen og Jan Høiland.

– Må vi ha en kvinne, av prinsipp?

– Nei, jeg mener ikke det. Kvotering i disse sammenhengene er en uting, mener Skien.

De myses ytterst forsiktig i retning Martha Lyse. Ingen vil være sjåvinistisk eller trø feil. Herrene tør ikke spør hva hun mener.

– Nei! Ingen kvotering! De ti beste og mest fortjente, ferdig med det. Historisk har kvinnene dessverre stått litt i skyggen. Det kommer seg, men det blir kunstig å tvinge en dame inn bare fordi det er "korrekt".

Da ryker Rita Eriksen. Litt vemodig, synes flere, men sånn blir det.

– Jan Høiland er en kvinnenes mann. Han vil jeg ikke gi slipp på, så sant ingen forteller min kone at jeg argumenterte for dette standpunktet.

Etter litt forhandlinger går resten med på begge krav. Jan Høiland er med, og ingen forteller John Skiens kone at det er Mr. Skiens fortjeneste. Den hemmeligheten blir med i graven.

Den tiende og siste plassen står nå mellom Sigvart Dagsland og Reidar Larsen.

– Er det noen vi har oversett? spør juryleder Nilsen.

– Metall-folka? Jeg klarer ikke helt å slippe disse som driver beinhardt i undergrunnen. Kjetil Brandsdal og disse her. Smal sjanger, jo, men når vi snakker om innflytelse og påvirking, også i utlandet, er dette viktige folk. Haken er dette med utbredelse og popularitet. Vi må tenke på det også, sier Nilsen, og foreslår en fremtidig "Indie wall of kult-band".

- Who the f%&# is Thor Raymond

De siste pizzarestene blir fortært. Ingen vil gå før alle kandidater er vurdert. Et tjuetalls artister blir nevnt, men ingen er åpenbare topp ti-folk.

– Sigvart Dagsland er en stor artist. Salmene har vært et sidesprang som det finnes tilgivelse for. Han er en stor sanger, mener Skien.

– Personlig liker jeg ikke Jan Høilands musikk i det hele tatt, men han var utvilsomt en stor artist i sin tid. Historisk skårer han høyt, høyere enn Sigvart Dagsland, sier Olav Nilsen, og ser på John Skien.

– Jeg er ikke alltid overbegeistra for Jan Høi...

– ...å jo, det er du. Kanskje litt misunnelig fordi han stjal en karriere du kunne hatt selv?

Latter blander seg med Skiens framføring av "Tio tusen røda rosor" og en historie om Thor Raymond, en av de store Stavanger-sangerne back in the days, som i cowboy-utstyr hadde hits som "En munter cowboysang", "Yippi Ai", "Gamle svarten", "Buldrende bøffel" og ikke minst "Vaya con Dios"

– Who the f%&# is Thor Raymond, spør Hana og humrer.

– Hør her: Vi har Jan Høiland, som kona til Skien åpenbart liker veldig godt, fra 60- og 70-tallet. Tang Wa fra 70-, 80- og 90-tallet. Ingenting og Tønes fra 90- og 2000-tallet. Legger vi til Reidar Larsen her, så dekker vi veldig mye, både i sjangere, i tid, uttrykk og alt sammen.

Nevekamp?

Det skåles i dyre Farris-dråper, og nå begynner blikkene å søke mot kaffimaten bak disken. Sekretariatet må gripe inn for å forebygge en økonomisk katastrofe.

– Da har vi en nevekamp mellom Reidar Larsen og Sigvart Dagsland. Fort: Hvem vinner?

– Reidar e ein tålige fyr, men hvis han måtte, hadde han grust Sigvart i ein nevekamp. Husk at Reidar også har vært med i Stavangerensemblet, Nurk Twins, Smalhans og Staccato, i tillegg til sologreiene og ein heile drøss med plater, sier Alf Terje Hana.

– Reidar Larsen, med knapp margin, sier Martha Lyse.

– Jo, Reidar Larsen er bra. Og Sigvart. La oss ta begge.
John Skien har åpenbart mistet tellinga.

– Da må vi ut med Jan Høiland. Jeg trodde du hadde fått inn Høiland på sikker plass. Du sang jo "Tio tusen røda rosor" som feiring, gjorde du ikke det, sier Olav Nilsen.

Vi må gå til notatene. Ingenting, Tønes og Svein Tang Wa er sikre. Reidar Larsen og Jan Høiland er inne. Sigvart er derfor ute. John Skien er med på notene.

– Oi, ja, det stemmer. Ok. Da må Sigvart ut. Jeg er med på den. Reidar Larsen og Jan Høiland er inne på lista. men vær nå greie og ikke si til kånå at jeg argumenterte så hardt for Jan Høiland. Den sjauen orke eg ikkje...

Disse ti er valgt inn i Rogaland Music Wall of Fame

Stavangerensemblet

Bjørn Eidsvåg

Vamp

Magnus Samuelsen

Morten Abel

Tønes

Ingenting

Jan Høiland

Svein Tang Wa

Reidar Larsen

Publisert:

Mest lest

  1. Fastleger bekymret for ny korona-testordning: – Kan gå utover pasientsikkerheten

  2. Auglendstunnelen åpner lørdag

  3. Bilfører stoppet i Ryfast – for å sove

  4. Myndighetene fraråder unødvendig reise til utlandet. Men hva med unødvendig reise i Norge?

  1. Sigvart Dagsland
  2. Reidar Larsen
  3. Morten Abel
  4. Hanne Krogh
  5. Musikk