Fra verst til enda verre

BOK: Elendighetsbeskrivelsene står i fare for å kveles i sin egen gørr, sammen med «det malplasserte håpet» om endring.

Publisert: Publisert:

Amerikanske Jesmyn Ward vant den prestisjetunge National Book Award for «Syng, gravløse, syng», som nå foreligger på norsk. Foto: Aschehoug

  • Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker

Grade: 4 out of 6 stars

Jesmyn Ward: Syng, gravløse, syng. Roman. 282 sider oversatt av Eve-Marie Lund. Aschehoug.

Skriftlig måtehold er ikke den prisoverstrødde amerikanske forfatteren Jesmyn Wards (1977, debut 2008) sak. Det begynner med den lyrisk forserte tittelen «Syng, gravløse, syng» og avsluttes med en innpå to siders «Takk» til alle som har hjulpet henne med å få skrevet romanen – fra forlagsfolk til nabolag og egne småbarn: «Jeg er evig takknemlig mot hver og en av dere. Jeg elsker dere alle.»

Litt mindre kunne gjøre det, når også romanen fra tittel til takksigelser proppes med slike mengder av brutalitet og barnemishandling, vold og drap, pinefull sykdom og dødsleie, dop, tortur, spy, pisking og mutilering, kvasireligiøs folkemedisin, samt bevisstløs rasisme på never og skytevåpen løs som «Syng, gravløse, syng» gjør. Samt det geskjeftige gjenferdet av en myrdet guttunge.

Handlingen utspiller seg i sydstatene, der trettenåringen Jojo må være i fars og mors sted for lillesøsteren sin, der bestemor ligger og skal dø, mens bestefar arbeider med dyra, jorda og innhengningene på garden for å holde sorg på avstand – og slippe å være ved konas sengeleie, mens guttens neddopa mor (hun eier ikke snev av «morsinstinkt», sier bestemor) er mest borte.

Familien er mangedobbelt dysfunksjonell fordi den i tillegg til vanmakt, dop og forsømmelse er sjanseløs i et samfunn besatt av rasisme, fra det familiære nærmiljøet til fengselsvesenet i nabostaten: Jojos far er «hvit», mora Leonie er «svart», og farens familie vil verken se eller høre av svigerdatter og barnebarn. Da romanen åpner, venter Jojos mor på at guttens far skal slippe ut av fengsel. Store partier handler om den dagerlange, groteske bilturen mora og en venninne foretar til fengslet for å plukke opp mannen, med Jojo i baksetet, der han forsøker å beskytte den ennå ikke taleføre lillesøstera.

Romanen har skiftende jeg-fortellere, Jojo, mora Leonie, samt den avdøde guttungen Ritchie, som i sin tid kjente guttens bestefar i samme fengsel som faren hans nå sitter. Det kan oppleves som vel mye «magisk realisme», særlig fordi fortellingen aldri ved analyse rår ut av elendighetsbeskrivelsene som annet enn fatalisme: «Alt skjer samtidig … Vi er alle her samtidig.» Slik må det visst forbli. Og den litterære naturalismen vil ha et uendelig lager av effekter å øse av.

Publisert: