Arv og utroskap

BOK: Velskrevet og underholdende, men temmelig friksjonsfri krønike om dysfunksjonell familie.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Andrew Ridker: Altruistene. Roman. 332 sider. Oversatt av John Erik Bøe Lindgren. Cappelen Damm

«Jeg vil heller dø enn å leve et overflødig liv,» sier Maggie i Andrew Ridkers (f. 1991) tredelte krønike i tjue kapitler om den dysfunksjonelle jødiske Alter-familien, der handlingen strekker seg fra etterkrigstiden til i dag og geografisk springer fra St. Luis og Boston til New York, Paris og Zimbabwe.

Den allvitende forfatteren diagnostiserer møysommelig sine personer gjennom vekslende synsvinkler. Moren Francine, som er død av brystkreft, har etterlatt seg en betydelig arv til barna, som faren Arthur nå vil ha tak på for å kunne beholde huset og finansiere en livsstil som hans nye tyske venninne krever, men som han ikke har råd til med sin universitetslektorlønn.

Han er en akademisk fiasko som deler kontor med en adjunkt i kjønnsstudier med piercing i nesen, og har ikke publisert en eneste artikkel siden han utga sin første og eneste bok: «Mot et nytt sanitærsystem i den nye nasjonen Zimbabwe» i 1981.

Sønnen Ethan er en rastløs homofil eremitt som allerede har sløst bort arven, mens datteren Maggie er en asket som skal redde verden og foreløpig ikke har brukt en dollar. Moren var familiens lim da hun levde og er den de gjenlevende hele tiden vender tilbake til nå som hun er død. Hun er tydelig tilstede gjennom hele romanen, allerede innledningsvis i en innholdsmettet prolog der hun spør seg selv: «Hvordan skal den mannen klare seg uten meg?»

Til slutt kommer det selvsagt også nokså oppskriftsmessig til en konfrontasjon mellom Arthur og barna, der anklagene sitter løst og allslags kvasivisdom og oppbyggelig moral flyr vegg i mellom i en ellers kunnskapsrik, underholdende, lett satirisk, smått parodisk fortelling om penger og utroskap, som først og fremst synes å bygge opp under en forestilling om en livsstil og et helt demografisk segments livsholdning.

Det er språklig plettfritt og strukturelt elegant, med kvikke, newyorkske dialoger, og en intelligent blanding av plattityder, situasjonskomikk og aforismer. På den andre siden er det også en praktisk talt friksjonsfri, fortellende prosa, langtidsstekt på svak varme, så å si, nærmest en slags «pulled prose», men likevel med en dypt alvorlig kjerne som forteller den triste historien om hvor langt foreldre kan drive bort fra sine barn.