Likegyldighet i selfiens tid

ROMAN: En epikrise er oppsummeringen når pasienten utskrives, men denne boka kan ikke friskmeldes.

Publisert: Publisert:

Vår anmelder er ikke begeistret for Marit Daaland Lesjøs debutroman.

  • Steinar Brandslet

Grade: 2 of 6 stars

Marit Daaland Lesjø. Epikrise. Roman. 167 sider. Aschehoug.

Debutant Marit Daaland Lesjø kjenner bipolar lidelse. Jeg aner ikke om noe av dette er selvbiografisk, men «Epikrise» er likevel som en slags selfie med filter. Psykisk sykdom er et viktig tema, men det betyr ikke at dette er blitt en viktig bok.

Ei dame i 20-årene er psykisk ustabil. Hun finner en gammel gris på et sjekkested på nettet og blir sammen med ham etter den innledende paringsdansen for å virke mystisk.

Grisen slår henne mens de har sex, ikke bare kåte klask på skinkene heller, men i fjeset. Kanskje har hun bedt ham om det. Uansett burde hun avsluttet forholdet her, også fordi boka ville blitt 120 sider kortere. Men hun holder ut, for hun vil bli elsket for den hun kanskje er.

Mannen er journalist og koketterer med skrivesperre. Hun er en eiendel, et leketøy. Er vi sammen? Nei, du er fri. Du er så søt når du tenker lille venn, la oss elske.

Hovedpersonen siterer filosofer og forfattere med navn som andre må google, men det kjennes påklistret, som en slags oppsummering av ex.phil. myntet på studentvenner. Hun gjennomskuer alle oss andre, for vi er så lette å lese.

Sosiale medier gjør oss grunne, vi er alle aktører der vi spiller roller for hverandre og alt skal analyseres og overanalyseres. Du har hørt det før. Du vet hvilken vei dette går.

Selvmedlidenheten repeteres igjen og igjen. Det er viktig. Det er sant. Men det er også slitsomt.

Når psyken hennes smuldrer opp, gjenspeiler det seg i økende kaos i språket, men at debutanten kan skrive blir på et vis det nest tristeste med boka. For den er en slags forspilt sjanse til å gi oss et godt førsteinntrykk. Slutten er likegyldig og kommer som en befrier.

Det aller tristeste er at forfatteren har humoristisk sans, men her blir selv humoren en del av en repeterende klage. Hun kan gjerne skrive mer. Men helst ikke om dette.

Noen tror at folk kan bli kvitt psykisk sykdom om de bare lar være å tenke på meningsløsheten og alt det vonde. De vet ingenting. Men folk kan neppe jamre seg friske heller.

Publisert: