Resirkulert kunst på tomgang

UTSTILLING: Enda en italiensk kunstner som ikke tåler vekten av sin egen historie. Angelinis vilje til å skape kunst er større enn evnen, mener Trond Borgen.

Publisert: Publisert:

Paola Angelini, “A Babel of Bric-a-Brac #5”, 2019 oljemaleri. Utsnitt. Foto: Trond Borgen

  • Trond Borgen
    Kunstkritiker i Aftenbladet
Grade: 3 of 6 stars

BGE Contemporary Art Gallery: Paola Angelini, A Babel of Bric-à-Brac, maleri. Til og med 15. desember

Hva skal man vel finne på når man er italiensk kunstner, og når mye av den italienske samtidskunsten er tynget av den klassiske kunsthistoriens vekt? Jeg har gjennom årene sett mye italiensk samtidskunst, og det som slår meg er hvor ofte den virker slapp, epigonisk meningsløs og innholdsløs. Ikke minst har jeg sett det i italienske gruppeutstillinger på diverse veneziabiennaler. Det er som om disse kunstnerne ikke tåler vekten av sin egen historie. Flotte unntak finnes, og det er slike vi gjerne vil se her i Norge – ikke dem som knapt er annet enn etterplaprere.

Likevel er det en slik kunstner BGE-galleriet når viser. Paola Angelini kaller sin utstilling «A Babel of Bric-à-Brac» (en babelsk forvirring av verdiløst sopihop). Hvor stor selvinnsikt som ligger her, vet jeg ikke; men det jeg vet, er at hun har rett.

Paola Angelini kaller sin utstilling «A Babel of Bric-à-Brac» (en babelsk forvirring av verdiløst sopihop). Hvor stor selvinnsikt som ligger her, vet jeg ikke; men det jeg vet, er at hun har rett.

Sampling

Kunsthistorien bruker hun som en skattkiste som kan plyndres for å lage sopihop-malerier, nærmest en form for sampling. I stedet for å prøve en aldri så liten frigjøring ved å ta ett skritt tilbake for å skaffe avstand, går hun all in og dynger på med elementer hentet fra andre kunstnere, med små «personlige» variasjoner og vrier, som for å vise at hun gjør disse elementene til sine egne.

Paola Angelini, “A Babel of Bric-a-Brac #5”, 2019 oljemaleri. Utsnitt. Foto: Trond Borgen

Men i stedet bruker hun dem til å posere med en visuell kunnskap fra museumsbesøk og blading i kunstbøker. Slik blir utstillingen salongfähig, strøken og presentabel i form, men uten særlig substans. Innholdsmessig forsøker hun å lade bildene med symbolsk mening, som i «The use of the world», hvor mennesker seiler gjennom verden i en båt fylt med gjenstander.

Men motivet punkterer, fordi Angelini ikke kan la være å plassere inn kunsthistoriske referanser – bl.a. er de merkverdige gjenstandene i båten absurd oppstilt som i et maleri av Giorgio de Chirico. I det ene maleriet etter det andre skjuler hun seg bak andre kunstneres idéer og former, fra renessansen og barokkens steilende hester til nok en de Chirico-referanse: jeg sammenligner hennes «Drawing of St. George» med de Chiricos «Phaetons fall» (1954) og ser en trist form for idétørke, malt med en viss schwung, en tom form.

Ruinhaugen

Foran disse maleriene tenker jeg på Theodor Adornos ord om kulturindustrien som gjør det gammelkjente nytt gjennom en resirkulering beregnet på å konsumeres som underholdning; det slår meg også at Jan-Francois Lyotards ord fra midten av 1980-tallet, postmodernismens gyldne tiår, stadig er aktuelle, om at mye kunst ofte er bedre egnet til verditransaksjoner enn til refleksjon – «dette er den sammensunkne postmoderniteten. Man velter seg på toppen av ruinhaugen».

Bildene har fine, sterke farger; et par av dem er også godt malt, men de maleriske kvalitetene er begrensede. I serien på fem bilder kalt «A Babel of Bric-á-Brac» har Angelini krøllet lerretene så de får en skrukkete overflate; kanskje er det meningen at de skal illudere tepper, men påfunnet er mislykket, for hun er ikke i stand til å male bedre på slik overflate. Tvert imot, motivene blir bare diffuse.

Og sammenligner vi hennes maleri «Collection» med tilsvarende komposisjoner og figurframstillinger f.eks. i Kjell Erik Killi Olsens malerier, ser vi den enorme forskjellen i kvalitet. Så blir dette stående som hovedinntrykket: Angelinis vilje til å skape kunst er større enn evnen, og den metoden hun bruker – å føre sammen elementer fra kunsthistorien og bruke dem som tegn i egne motiver – tømmer tegnene for innhold, så bare formen som tomt skall blir stående igjen. Dette er kunst på tomgang.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. 16-åringen stupte med hendene over hodet

  2. – Vi ønsker ikke at politikerne våre er en del av en lønnsadel

  3. – Flyet har vore fantastisk å flyga

  4. – Ikke en kommunal oppgave å finne tomt til bygging av moské i Klepp

  5. Ordføreren vil lage sjau

  6. Her tar bilen u-sving i Hundvågtunnelen

  1. Utstilling
  2. Kunstanmeldelse
  3. Anmeldelse
  4. BGE Contemporary Art Projects