I kammermusikkens hjerte

Konserten i Skur2 bød på mer av Mjaskovskij og Schuberts storverk.

Andreas Brantelid på cello og Christian Ihle Hadland på klaver. Her under ettermiddagskonserten på Skur2. Foto: Tommy Ellingsen

  • Arnfinn Bø-Rygg
    Arnfinn Bø-Rygg
    Professor emeritus ved Institutt for musikkvitenskap, UiO
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Ettermiddagskonsert, «for alle som ikke fikk nok Mjaskovskij»: Mjaskovskij: Cellosonate nr. 2 i a-moll. Schubert: Klavertrio nr. 2 Ess-dur. Musikere: Andreas Brantelid cello, Christian Ihle Hadland klaver, Benjamin Schmid fiolin. Skur2. 07. august, onsdag ettermiddag.

På åpningskonserten fremførte Brantelid og Ihle Hadland Mjaskovskijs første cellosonate. De fulgte opp på ettermiddagskonserten i Skur2 med den andre cellosonaten, skrevet 37 år etter den første (i 1948). Den klinger ikke akkurat moderne; Mjaskovskij hadde hatt en slags modernistisk ørkenvandring før han vendte tilbake til et nærmest senromantisk tonespråk. Vi møter i begynnelsen av verket samme melodiske sødme som i den første sonaten, og ytterst følsomt spilt i celloen. I andresatsen merket vi oss den fine fraseringen i begge instrumentene. Og i finalen fikk vi en demonstrasjon av teknisk briljans og rytmisk driv.

Schuberts himmelske lengde

Pianisten Artur Schnabel sa om Schuberts første klavertrio, den i B-dur, at vakrere, nærmere Gud, hadde ingen kunne skrive enn den lille, ofte så sky Schubert. I klavertrioen i Ess-dur, fremført av Brantelid/Schmid/Hadland, hørte vi heroisk-dramatiske karakterer i førstesatsen, mens den langsomme satsen, en sørgemarsj i c-moll, fikk en nærmest sublim karakter selv om den ble spilt relativt hurtig. Nydelig var sangen fra celloen i begynnelsen av denne satsen, subtilt ledsaget av staccato-figurer i klaveret. Og faktisk er dette en virkelig sang, men ikke skrevet av Schubert; den er svensk og heter «Se solen sjunker!» Sistesatsen, i moderat tempo, modulerer i flere tonearter, som om Schubert vandrer gjennom et variert landskap som inspirerer ham.

Og inspirert var så visst denne fremføringen, der den svenske sangen fra andresatsen dukker opp midt i den store gjennomføringsdelen i siste sats. Scherzoen ble spilt poengtert og med skarpe aksenter, men over den var det et skimrende lys. Dette var førsteklasses trio-spill i et verk som hører til i kammermusikkens hjerte. Verket varer i nesten 50 minutter. Jo, Schumann hadde rett da han sa at Schubert i sine verker hadde en himmelsk lengde!

Publisert:
  1. Klassisk musikk
  2. Konsertanmeldelse
  3. Norsk musikk
  4. Kammermusikkfestivalen
  5. Musikk

Mest lest akkurat nå

  1. Minst 100 smittede ved 15 skoler og fem barnehager i Stavanger

  2. Bensinstasjon-ansatt koronasmittet - ber kunder være obs

  3. Vil utvide Europas største steinbrudd – naboene fortviler

  4. 63-åring tiltalt for drapsforsøk i Sandnes

  5. Ordførerne diskuterer koronatiltakene fredag

  6. Folkemengder jublet da Derek Chauvin ble dømt for drapet på George Floyd