I kammermusikkens hjerte

Konserten i Skur2 bød på mer av Mjaskovskij og Schuberts storverk.

Andreas Brantelid på cello og Christian Ihle Hadland på klaver. Her under ettermiddagskonserten på Skur2.
  • Arnfinn Bø-Rygg
    Arnfinn Bø-Rygg
    Professor emeritus ved Institutt for musikkvitenskap, UiO
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Ettermiddagskonsert, «for alle som ikke fikk nok Mjaskovskij»: Mjaskovskij: Cellosonate nr. 2 i a-moll. Schubert: Klavertrio nr. 2 Ess-dur. Musikere: Andreas Brantelid cello, Christian Ihle Hadland klaver, Benjamin Schmid fiolin. Skur2. 07. august, onsdag ettermiddag.

På åpningskonserten fremførte Brantelid og Ihle Hadland Mjaskovskijs første cellosonate. De fulgte opp på ettermiddagskonserten i Skur2 med den andre cellosonaten, skrevet 37 år etter den første (i 1948). Den klinger ikke akkurat moderne; Mjaskovskij hadde hatt en slags modernistisk ørkenvandring før han vendte tilbake til et nærmest senromantisk tonespråk. Vi møter i begynnelsen av verket samme melodiske sødme som i den første sonaten, og ytterst følsomt spilt i celloen. I andresatsen merket vi oss den fine fraseringen i begge instrumentene. Og i finalen fikk vi en demonstrasjon av teknisk briljans og rytmisk driv.

Schuberts himmelske lengde

Pianisten Artur Schnabel sa om Schuberts første klavertrio, den i B-dur, at vakrere, nærmere Gud, hadde ingen kunne skrive enn den lille, ofte så sky Schubert. I klavertrioen i Ess-dur, fremført av Brantelid/Schmid/Hadland, hørte vi heroisk-dramatiske karakterer i førstesatsen, mens den langsomme satsen, en sørgemarsj i c-moll, fikk en nærmest sublim karakter selv om den ble spilt relativt hurtig. Nydelig var sangen fra celloen i begynnelsen av denne satsen, subtilt ledsaget av staccato-figurer i klaveret. Og faktisk er dette en virkelig sang, men ikke skrevet av Schubert; den er svensk og heter «Se solen sjunker!» Sistesatsen, i moderat tempo, modulerer i flere tonearter, som om Schubert vandrer gjennom et variert landskap som inspirerer ham.

Og inspirert var så visst denne fremføringen, der den svenske sangen fra andresatsen dukker opp midt i den store gjennomføringsdelen i siste sats. Scherzoen ble spilt poengtert og med skarpe aksenter, men over den var det et skimrende lys. Dette var førsteklasses trio-spill i et verk som hører til i kammermusikkens hjerte. Verket varer i nesten 50 minutter. Jo, Schumann hadde rett da han sa at Schubert i sine verker hadde en himmelsk lengde!

Publisert:
  1. Klassisk musikk
  2. Konsertanmeldelse
  3. Norsk musikk
  4. Kammermusikkfestivalen
  5. Musikk

Mest lest akkurat nå

  1. Politiet tror de vet årsaken

  2. Politibil under ut­ryk­ning kolliderte med Porsche i Hille­våg: - Ingen er siktet for noe straffbart

  3. Flere blir lagt inn på sykehus. Er vi på vei inn i neste korona­bølge?

  4. Leah Isadora Behn stakk av med influencer-pris

  5. Alarm! Barn i fare!

  6. Så vakkert, så vakkert