Lavmælte Utøya-minner i latter og gråt

«Rekonstruksjon Utøya» er den følelsesmessig sterkeste og mest gripende av de tre filmene som hittil er kommet om 22. juli-terroren.

Rekonstruksjon Utøya

Denne artikkelen er over tre år gammel

Originaltittel: Reconstruction Utøya. Sjanger: Dokumentar. Nasjonalitet: Norge/Sverige/Danmark 2018. Regi: Carl Javér. Manus: Carl Javér og Fredrik Lange. Lengde: 1 time 33 min. Aldersgrense: 12 år. Kinopremiere: 19. oktober.

Sju år har gått siden dagen som forandret Norge for alltid. Verden har gått videre og er blitt «normal» igjen. I år var tiden moden for filmene om 22 juli. Traumene skulle gjenoppleves. For at vi skal forstå hvordan det var, for

å forhindre at det skjer igjen. Og for å bearbeide det nasjonale traumet.

«Rekonstruksjon Utøya» tar for seg traumene hos de overlevende.

De fleste av oss kan vel forestille oss hvor fryktelig det må ha vært å være på Utøya den 22. juli, uten å se det utspille seg på film.

Men hva med valgene ungdommene måtte ta mens de flyktet for livet? Konsekvensene de fikk? Tankene de tenkte mens de trodde de skulle dø? Tankene de har tenkt etterpå? Historiene blir universelle, og beveger seg langt utover opplevelsen av selve terrorhandlingen.

Rørende åpenhet

I et tomt filmstudio i Nord-Norge, liggende i et naturskjønne og delvis snøkledde omgivelser, møtes fire overlevende fra Utøya sammen: Rakel, Mohammed, Jenny og Torje. Sammen med 12 «vanlige» ungdommer, dokumentarfilmteamet og en psykolog. Sammen skal de rekonstruere hver av de fire overlevendes opplevelser og bevegelser på Utøya den grusomme dagen. De overlevende skal instruere, de 12 ungdommene skal spille rollene.

Først ut er Rakel: en frisk og blid finnmarksjente. Hun streker opp omgivelsene på gulvet med hvit tape: «Her er plassen da jeg så Breivik, her satte jeg fast foten og ingen hjalp meg løs. Her gjemte jeg meg helt alene».
Hun velger ut hvem som skal spille henne selv, og er opptatt av å finne den rette lyden til å illustrere skuddene. Ungdommene som skal spille rollene, blir tydelig preget av det hun forteller. Rakel holder seg nøktern - dette har hun gjenopplevd i tankene og følelsene tusen ganger.

Slik fortsetter det. Alle de fire overlevende bidrar med unike og relevante tanker og opplevelser. Ingen av dem er overflødige. Det er både rørende og imponerende hvordan de ærlig åpner seg.

Det aller sterkeste er å høre om valgene de måtte ta mens de svevde i livsfare på Utøya. Skal jeg hoppe eller la være? Skal jeg svømme eller la være? Valgene de tar, og konsekvensene de får, må de også leve med resten av livet, i tillegg til marerittene.
Det er herlig å se hvordan de fire overlevende, på tross av sine opplevelser, har greid seg så bra, at livet kan gå videre.

Forvirrende streker

Men det er først og fremst de overlevendes beretninger som griper. Selve rekonstruksjonene var nok en viktig bearbeidelse av hendelsene for alle de deltakende ungdommene, men rent filmfortellerteknisk har det ikke den store verdien for oss seere.

Særlig denne oppstrekingen er, med noen få unntak, mer forvirrende enn opplysende, og blir i stedet stemningsbrudd. Og når filmen, kanskje for å kompensere for dette, lar kameraet hvile for mye på de sjokkerte og tårevåte ansiktene til noen av «skuespillerne» istedenfor å være i historien, blir også det en distraksjon.

Men om en bare skal se én av de tre Utøya-filmene som er kommet hittil, er det likevel «Rekonstruksjon Utøya» som gir det mest «nye» og relevante innblikket i de menneskelige konsekvensene av denne dagen vi aldri kommer til å glemme.