Etter flere nedturer er endelig mesteren tilbake

KRIM: Og der var Jørn Lier Horst tilbake med en skikkelig god krimroman etter en del halvslappe forsøk.

Jørn Lier Horst er ekstremt produktiv – det går ofte utover kvaliteten. Men nå er han bra igjen, mener vår anmelder.
  • Tarald Aano
    Tarald Aano
    Redaktør
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Jørn LIer Horst: Sak 1569. 368 sider. Capitana forlag.

Suksessforfatter Jørn Lier Horst er ekstremt produktiv. Ofte går det ut over kvaliteten. Men nå er han tilbake med en virkelig underholdende krimroman.

Nei, han er fortsatt ingen stilist. Han drar ikke leseren videre ved hjelp av elegante formuleringer og språklige nyskapinger. Når han skal beskrive folk eller skape scener, gjør han det på aller enkleste vis: «Hun var litt rund, med et alminnelig utseende. Blondt hår, blå øyne og briller med tykk, svart innfatning». Horst er en håndverker, og på sitt beste en virkelig effektiv krimsnekker

Her, i enda en roman om den etterhvert svært så rutinerte etterforskeren William Wisting, gir han oss enda en cold case-historie. Det begynner med at Wisting får et anonymt brev i posten. Dermed kommer han på sporet av et drap på en ung jente tilbake i 1999. Hennes eks-kjæreste ble tatt, men spørsmålet er selvsagt det samme som bærer alle frem-fra-glemselen-gåter: Hvem er den virkelige morderen?

Les også

Han kan så mye bedre

Les også

Stjernene går sammen – men er best hver for seg

Wisting er ikke eneste som stiller dette spørsmålet – tidsriktig nok er det gamle drapet også tema for en tv-serie. Dermed går politiets etterforskning og journalistens graving nokså parallelt, som i så mange av Horst romaner.

Gjennom over 70 lettleste kapitler, ofte bare et par-tre sider lange, hopper Horst ubesværet mellom nåtid og tidligere hendelser. Han gir oss passe doser informasjon slik at vi vet omtrent like mye som politihelten – og akkurat så mange hint at vi i realiteen kan være med i jakten.

Les også

Krim: Bedre blir det knapt

Slik sett er Horst like mye en klassisk who-dunnit-forfatter som en sosialrealistisk betrakter. Han er altså fortsatt litt tung på labben når han forsøker å beskrive folk og steder, og han blir litt foredragaktig når han vil informere leseren om etterforskningsteknikk og politistrukturer. Denne passasjen kunne for eksempel like gjerne være hentet fra en offentlig utredring som fra en skjønnlitterær tekst: «Kripos var det nasjonale etterforskningsorganet og kontaktpunkt for internasjonal politisamarbeid. Det var ikke uvanlig med midlertidige innbeordinger og personelloverføringer.»

På den andre siden er det enkelheten, og mangel på jåleri, som gjør at Horst ofte lykkes - som her.

Publisert:
  1. Krim
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse

Mest lest akkurat nå

  1. Ferde vil øke bomtakstene på Nord-Jæren

  2. Rundt 15 prosent av kvinner har syndromet. – De fleste vet det ikke

  3. Jordskjelv har krevd liv på Kreta

  4. 2000–4000 små barn kan bli innlagt i Norge i vinter, tror FHI

  5. Det moren hørte gjennom døren avdekket et pedofilt nettverk gjennom 20 år

  6. Russland er nå et diktatur