Norsk kvinnehistorie «slik den aldri har vært fortalt før» – eller?

BOK: Hege Duckert skriver drivende godt, men Norsk kvinnehistorie på 200 sider lever ikke helt opp til forfatteren og forlagets løfter om at utgivelsen i sum forteller noe nytt.

Hege Duckert skriver godt, men forlaget lover for mye.

  • Anna Serafima S. Kvam
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:

Grade: 4 out of 6

Hege Duckert: Norsk kvinnehistorie på 200 sider. Fra forsørgende fruentimmer til skamløse jenter. 200 sider. Kagge Forlag.

Det er ingen liten oppgave å tråkle sammen 150 års historie om et så omfattende emne som norske kvinner på bare 200 sider. Lik mange av de historiske heltene hun skriver om, påtar forfatter Hege Duckert seg et arbeid som krever oppfinnsomhet, kreativitet og prioriteringsevne. Hun avgrenser seg riktignok til perioden fra 1870-årene og frem til i dag, men utover dette er ambisjonen å favne bredt: Her skal både fiskerbønder, kvinnesakskvinner, sykepleiere og tjenestejenter løftes fram. Forfatteren lykkes imidlertid bare delvis i det som later til å være bokas ambisjon: å framstille norsk kvinnehistorie på en ny måte.

Lover mye

Duckert er journalist og opererer i en bred formidlingssjanger. 200 sider-serien til Kagge Forlag består også allerede av flere tilgjengelige, gode (og mindre gode) bøker om omfattende saksfelt, blant annet Frank Aarebrots norgeshistorie på 200 sider. Det er ikke i utgangspunktet noe krav at slike lettleste historiefremstillinger serverer leseren nytt materiale eller bidrar til større perspektivskifter. Det stiller seg imidlertid litt annerledes når forlaget selv markedsfører Duckerts bok som norsk kvinnehistorie «slik den aldri har vært fortalt før». 

Ja, Kagge lover endatil at utgivelsen vil «endre perspektivet», og impliserer at kvinner ikke tidligere har stått i sentrum for norsk historieskriving. Går vi til Duckerts innledende betraktninger og avsluttende litteraturomtale, er ikke forfatterens egne ambisjoner snauere: Hun vil både skrive om de kjente heltene og løfte frem kvinner som har gått i «glemmeboken». Avslutningsvis står det også svart på hvitt at Duckert så langt det lar seg gjøre har «oppsøkt originalkildene til det eldste stoffet». Sammen med forlagets innsalg bidrar dette til å gi inntrykk av at boka presenterer skikkelser som ellers er forvist til glemselens mørke.

Litt magert

I så måte blir det litt magert når kun en brøkdel av de godt over hundre enkeltkvinnene som nevnes, er framstilt med utgangspunkt i nettopp originalkilder. Forfatteren har imidlertid gjort et svært spennende arbeid med lete fram historien til Karoline Korsødegården, en bondejente fra Hedmark som ble giftet bort i 1880, til å tematisere myndighets- og ekteskapslovgivning. Informasjonen Duckert har nøstet fram om Korsødegården, går tidvis som en velfungerende rød tråd gjennom kapitlene. De aller fleste andre kvinnene som omtales, har imidlertid allerede sine biografier, er selv forfattere eller blir beskrevet i de historiske framstillingene Duckert lener seg på. At vi siden stemmerettsjubileet har fått servert flere bredt anlagte utgivelser om likestillingspolitikk og norske kvinner, skjerper dessuten kravene til originalitet. 

Enhver som har kikket innom et arkiv, vet at mye arbeid ligger bak Duckerts opplysninger om Karoline Korsødegården. Kanskje oppleves det derfor som lite raust å kreve av forfatteren, i en sjanger som denne, at flere personer skulle vært løftet fram, basert på arkivarbeid. Men all den tid Duckert og forlaget tar mål av seg å fortelle noe vi ellers ikke ville hørt om, kan strengt tatt ikke lista legges lavere – særlig ikke når enkelteksemplene levner så liten tvil om at Duckert har både blikk og nese for fascinerende illustrerende, og hittil ukjente enkelthistorier. 

En fryd å lese

Hege Duckerts penn er for øvrig en fryd å følge. Forfatteren pendler uanstrengt mellom høyt og lavt, by og bygd, fabrikkgulvet og finstuene. Når hun tar for seg flere tiår av gangen, kommer den journalistiske framstillingsevnen godt med. Jeg lar meg imponere over hvor sømløst det hele glir, også i de passasjene hvor det ved første øyekast ikke finnes noen sammenhengende fortelling, men snarere brokker, bruddstykker og enkelthendelser. Duckerts formuleringer åpner for at leseren selv kan nøste i de røde trådene.

Språkføringen og formidlingsgleden blir dermed sømmen som holder boka sammen – og den henger sammen, ja visst. Men denne utgivelsen er i det store og hele verken mer eller mindre enn en sammenfatning av allerede eksisterende litteratur om norske kvinners historie. 

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Men hva skal vi gjøre med oljå?

  2. Denne gang er han best når han er kort. Veldig kort

  3. «Homeland» på speed

  4. Denne debutanten håper jeg å se mer til!

  5. Fra biografiske ekko til dikterisk lek

  6. Suksessforfattaren prøver noko heilt nytt i sin nyaste roman

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse
  4. Likestilling