Når heltene er skurker, og litt omvendt

SPENNING: Storpolitikk er en vrien øvelse i spenningslitteraturen. Haugesunderen Helge Thime-Iversen løser det ganske så godt.

Helge Thime-Iversen har skrevet en ganske så spennende thriller om hemmelige tjenester og jakten på terrorister.
  • Tarald Aano
    Redaktør
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Helge Thime-Iversen: Offiseren. 392 sider. Liv forlag.

Spenningslitteraturens kanskje aller vanskeligste øvelse er å skrive troverdig om storpolitikk. Det fnnes hyllemetere med bøker om agenter, bakspillere, doble agendaer, skjulte avtaler, avanserte våpen, ukjente avlyttingssystemer og ultrahemmelige organisasjoner ingen vet om – befolket av folk som opererer midt mellom heltedåd og skurkaktige forbrytelser mot menneskeheten.

Brukte jeg ordet «troverdig»?

Det er skummelt, selvsagt, for virkeligheten overgår nesten alltid fantasien. Så her snakker vi ikke om realisme i egentlig forstand. Men hvis en oppdiktet historie skal fenge, må det finnes en indre logikk som holder de ulike elementene i historien fra å falle fra hverandre. Dette indre limet mangler altfor ofte.

Haugesunderen Helge Thime-Iversen ga tidligere i år ga ut sin tredje spenningsroman, «Offiseren», og han møter nettopp disse utfordringene. (Og ja, vi burde anmeldt denne boken før - men bedre sent enn aldri!) Han skildrer dødsfall og drap på personer som jobber innen etterretnng og Politiets sikkerhetstjeneste, og en erfaren krimleser vil umiddelbart tenke at to ting skjer: A: Makt og myndighet nekter for at drapene har noen sammenheng. Og B: En ustoppelig etterforsker nekter å gi slipp på mistanken om at de har mye å skjule.

Han kryssklipper dette med scener blant radikaliserte muslimer øst i Oslo, og disse historiene veves selvsagt tettere og tettere sammen.

Thime-Iversen kaster seg altså tungt inn i denne vanskelige sjangeren der de færreste figurene er helt onde og ingen helt gode, der bakmenn alltid vet mer enn de vil fortelle, og der sannheten aldri, i alle fall sjelden, er svart-hvit.

Og han lykkes langt på vei, i alle fall mye bedre enn mange som lar seg forelske i egne påfunn. Thime-Iversen klarer å etablere en uro, en uhygge, en spenning som driver leseren framover. Og han får oss til å akseptere det mylder av ulike hemmelige tjenester som tråkker i hverandres bed for å bevare en slags fred innimellom alle terror- og krigshandlingene.

Men språklig har han noe å gå på, antakelig kunne forlaget hjulpet ham her: Altfor ofte bruker han for mange ord på å beskrive uvesentligheter. Vi får vite hva folk spiser, hvilke klær de har på seg, hvordan de skriver seg inn og ut av møter og så videre og så videre og så videre. Sånt er bra hvis det inneholder små hint av viktig, avslørende informasjon, eller hvis det er så godt skrevet at det tydeliggjør personer og miljøer. Men hos Thime-Iversen blir dette bremser for framdiften, selv om det er morsomt å lese om kjøpesentre i Haugesund og vestlandsferjer innimellom. Thime-Iversens styrke ligger ikke i skildringer og språk – han er mye bedre i å dikte en handling og gi den til leseren i passe porsjoner fram mot en avsløring.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Glimrande krigshistorie! (ikkje minst for nye lesarar)

  2. Han hadde stor suksess med krim fra 60- og 70-tallet. Den nye serien lover godt

  3. Gammal nazist blir som ny

  4. Jo, dette er smalt. Men det er bra!

  5. Framtidsthriller med russisk avhopper til Norge

  6. Anmelderen har ikke alltid vært begeistret for henne, men denne gang!

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Krim