Keiserens halvnye klær

Ropstad fortsetter å reise sin lange rygg over landet. Med et lite smil bak skjegget.

Erlend Ropstad er blitt mindre skummel på sin siste plate. Keiserens halvnye klær kler ham godt.
  • Tor-Arne Vikingstad
    Tor-Arne Vikingstad
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Erlend Ropstad: «Gleden & Sorgen» (Indie)

Enda et år, enda et album.

Det ser ut til at Erlend Ropstad er en kraft vi bare må finne oss i.

Det er bare et knapt år siden «Da himmelen brant var alle hunder stille» høstet femmer på femmer. Utenom VGs Tor Martin Bøe som skrev: «Erlend Ropstad lager ikke svake album. Denne gangen er det tett på».

Det var ikke tett på forrige gang, og det er ikke tett på denne gangen heller. Ropstads tydelige stemme og markante plass i musikknorge gjør det hele svært vanskelig å ikke like «Gleden & Sorgen».

Likevel er det en ny Ropstad som ser ut til å reise seg.

Mollpreget dur

Mang en avis har spekulert i Ropstads seige karriere som norsk rocker. Det er aldri blitt den store hiten eller tantetårer etter hyttetur på «Hver gang vi møtes». Likevel omfavner anmelderiet og menn på vinylsjapper denne mannen. Alle er enige at uten Ropstad hadde vi vært minst 2 meter fattigere.

I fjor hørte vi et lite taktskifte hos han Erlend. Et lite smil, litt håp, litt mer lys i duskmørket. Nå sier han selv at det er ingen yin uten yang, ingen latter og gråt, ingen glede uten sorg.

Uten sorgen så er det kanskje ikke så mye glede i gleden. Det er en dualitet, en yin-yang situasjon mellom de to, som gjør at de utfyller hverandre, sier mannen selv da han begrunner den lille, lyse utskeielsen på hans siste album.

En annen tolkning som tar omveien rundt dualitet og metaforer er at også Ropstad må gå lov til å kose seg, rette opp haken og brette ut et lite smil fra bak skjegget. Det gjør han helt ypperlig.

Skimter vi en Ropstad på vei inn i en kamuflert folkelighet? Klarer han å lure seg inn i «Norsk på Norsk» og skjærgårdslåtene, og gud forby, «Allsang på grensen»?

Dytter seg selv fremover

Nei. Men stillstand er likevel tilbakegang. Det finnes flere i rockens innland og utland som lever godt i begge. Som dynker seg i første suksess år etter år, plate etter plate. Ropstad dytter seg selv fremover.

Gitaren er like grumsete og ektespilt som før, det samme er det tilsynelatende grumsete livet i bakgrunnen som stråler i hans gode, gode tekster.

Tersen – denne magiske tonen som skiller det onde fra det gode, sorgen fra gleden, mollen fra duren – er flyttet en halvtone opp. I midten er en sorgens Ropstad omkranset av festtrommer og melankoli.

Uten whiskystemmen til Ropstad kunne tittelsporet «Gleden & Sorgen» like gjerne vært en hillsong fra en menighet fylt med ungdommer et sted på Vennesla. Hadde ikke teksten vært så forbanna mørkt og melankolsk, som alltid.

Evig femmer

Det er færre tunge gitarriff, flere synther og lette trommerytmer. Selv om rytmen sitter løsere og gitaren er mindre skingrende og tung, er en gammel dame vond å vende. På den gode måten.

Når alt blir litt lysere, ledigere og lettere, er det lett å savne de harde, konkrete og hjerteskjærende han har levert tidligere. Som briljante «Baby er du våken» fra 2017-albumet «Alt som har hendt».

Men alle har en favorittforfatter som ikke kan skrive feil. Erlend Ropstad er en av dem for veldig mange mennesker. Han er i det minste en evig femmer for menn som anmelder plater og de som med lang hals ser mot nærmeste vinylsjappe.

Men hvor mange terningkast må trilles før folket brer sine armer rundt hans høye skuldre og tar han helt inn i varmen?

Beste spor: «Det er det her som er din arv», «Siste liten», «Oslo har stått opp».

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Etter at faren kollapset, fant Kevin Morby fram en eske med gamle familiefoto

  2. Skrem­mende lettvint, men herlig fengende

  3. Fine sanger fra Geir Zahl

  4. Vokalisten som tåler alt

  5. Thom Yorke tvinger deg mot billighyllen på polet

  6. Albumet er en eneste stor singel

  1. Plateanmeldelser
  2. Musikkanmeldelse
  3. Anmeldelse
  4. Plateanmeldelse