Tenk at det kan nytte med sang

KOMMENTAR: Hva gjør vi når en despot pøser inn på minussiden i regnskapet? Vi svarer med det vi kan: Små og store innskudd på pluss-siden.

Marie-Elise Herredsvela synger «Frondi tenere, Ombra mai fu» fra Handels «Largo» under studentenes støttekonsert for Ukraina.
Publisert: Publisert:

«Se for deg kontrastene i verden i dag».

UiS-rektor Klaus Mohns appell var klar og vond. Han sto foran 5–600 i Kuppelhallen i Stavanger, invitert av studenter som hadde laget en støttekonsert for Ukraina. Rektors ord satte opp noen grusomme kontraster. Vinterferie i Norge, full krig i Ukraina.

«Våre verdier», sa Mohn, «er under angrep av en isolert, venneløs bølle», før han vendte seg til alle ukrainere, uansett hvor de er:

«Vi vil hjelpe, men hva gjør vi?»

Har du kjent på den følelsen den siste uka? Hva kan jeg gjøre?

I møtet med det ufattelige

Musikk- og dansstudentene ved Universitetet i Stavanger gjorde torsdag kveld det de kan gjøre: De spilte, sang og danset, akkurat som norske artister gjorde i 1985 for sultrammede i Afrika. «Tenk at det kan nytte med sang» er en linje fra den sangen. Man kan fort gjøre sånne ting til noe smått og meningsløst, nærmest latterlig, når motparten er sult, krig og trusler om atombomber. «From All Of Us»-sangen fra Stavanger til Afrika er en annen morsom kultklassiker på Youtube, men kanskje vi ikke skal le av den? Ikke nå?

For hva skal vi egentlig gjøre, vi som ikke sitter sentralt i Nato, men på en stol i Bjergsted? Vi som ikke bestemmer over militære styrker, sanksjoner eller driver diplomati?

Claus Mohn, rektor på Universitetet i Stavanger.
Pernille Wik, sanger og initiativtaker til konserten, blir intervjuet av NRK.

Etter at Putin satte hele sitt krigsmaskineri inn mot Ukraina har mange av oss følt oss hjelpeløse og knøttsmå. Tilbake til Klaus Mohns appell: «I møtet med det ufattelige motet til det ukrainske folket og deres politiske ledere, kan vår innsats virke uviktig. Men jeg vet at våre forsøk på støtte blir verdsatt. La denne konserten minne alle om vår helhjertede fordømmelse av den russiske invasjonen av Ukraina».

Ja, hva kan vi gjøre?

Innskudd

Vi får et enormt behov for å sette inn noe på pluss-siden i et regnskap der noen – en fryktelig mann, strengt tatt – akkurat nå setter inn så ufattelig mye på minussiden. For mange begynte innskuddet på pluss-siden med å legge til det blå og gule ukrainske flagget på profilbildet på Facebook. Et mikroskopisk bidrag, ja, jo, men ikke verdiløst. Mange av oss har gitt penger til hjelpeorganisasjoner. Små bidrag, men verdifulle. Noen jobber for å ta imot flyktninger. Noen rapporterer fra krigsområdene. Noen, som de fantastisk talentfulle kunstfagstudentene, brukte en uke på å lage en konsert, fordi det er deres våpen. Det er beundringsverdig at de gjør det. Trampeklappen var både til dem og til alle ukrainere, uansett og de er i Kharkiv eller på Kvaleberg.

Daryna Lishchenko sjekker telefonen etter siste nytt før konserten.

På baksiden av programbladet var det vippsnummer til Flyktninghjelpen, Unicef, Røde Kors, Redd Barna og flere andre organisasjoner. Penger ble samlet inn. Folk jobbet gratis. Ingen husleie ble betalt. Sånt gir håp. Det erstatter ikke politikk, militære eller diplomati, men det er innskudd på pluss-siden likevel.

Musikk, dans, kunst og poesi har også evnen til å uttrykke de tingene vi ikke selv klarer å formulere. Raseriet i Dylan «Masters of war». Det beksvarte mørket i Mozarts «Requiem». Utmattelsen og intensiteten i Inez Castells dans «Repetition & Förandring». Frustrasjonen i Jonas Christensens «Will you shut up man». Det meningsløse i «Wie liegt die Stadt so wüst», skrevet av Rudolf Mauersberger etter bombingen av Dresden i 1945. Elleve av sangerne i guttekoret Dresdner Kreuzchor, som Mauersberger dirigerte, omkom under bombingen.

John Coltranes hyllest til kona Naima var blant innslagene fra jazz-studentene. Marie Stæhr.

Please, help us

Mange av oss strever med å uttrykke det vi kjenner på i møtet med grusomhetene. Musikken, dansen og kunsten er ett av mange hjelpemidler. Andre, som supporterne til Viking, samler inn penger. Mye penger, som går til hjelpearbeid. Fantastisk. Noen skaffer busser og trailere og kjører til grensen med forsyninger, og tar med flyktninger tilbake. Noen strikker luer i ukrainske farger. Små og store innskudd på pluss-siden.

I tre imponerende timer spilte, sang og danset studentene ved Universitetet i Stavanger? Hvorfor? For å gjøre det de kan. Blant dem var flere studenter fra Ukraina. Til åpning spilte ukrainske Daryna Lishchenko bratsj så man fikk vondt i magen. Ukraina er ikke et sted langt borte. Ukraina er i Stavanger. En annen ukrainsk student avsluttet sin appell med ordene «Please, help us». Sterkere blir det ikke.

Hanna Veits er fiolinist fra Ukraina. Hun holdt en sterk appell under konserten.
Jazz-studentene gjorde blant annet sin versjon av Bob Dylans protestvise «Masters of war».

Det er frustrerende å kjenne på at man ikke kunne gjøre noe i en så alvorlig situasjon. Så viser 80 studenter at hele den tanken er feil. Vi kan gjøre noe. Vipps penger hvis du har. Syng en sang om håp. Les en historiebok så du forstår verden litt bedre. Kjør buss med hjelpesendinger hvis du er bussjåfør. Vis omsorg for de ukrainerne som er i landet, eller som kommer, og for russere som er uskyldige oppi dette. La ukrainske flagg prege hele Facebook. Det snur ikke krigen, men til og med det utskjelte «hopes and prayers» er bra, hvis det er alt du har å jobbe med. Hvis celloen er din måte å uttrykke deg på, spill cello. Dans hvis du kan danse.

Jazz-studenter under framføringen av «Will you shut up man».

Klart det nytter

Til slutt skal kontoen for pluss bli større enn den for minus. Putin skal stoppes, og de av oss som ikke disponerer verken tanks eller milliarder får følge UiS-studentenes eksempel å gjøre det vi kan, med det vi har. Har du penger og innflytelse? Bruk det. Kan du spille piano? Bruk det.

I løpet av nesten tre timer i Kuppelhallen ble det i alle fall klart for meg at det nytter med sang. Noen gråt. Noen la armen rundt sidekvinnen. Noen sendte penger – helt konkret – inn til pluss-siden. Noen ble sterkere i troen på at samhold og samspill er den eneste veien framover. Hele kvelden handlet om å gjøre ulike innskudd på pluss-siden i et regnskap der en despot pøser inn på minus. Det kan virke håpløst, og du må gjerne avfeie det som vås og facebookfilosofi, men klart det nytter med sang.

Publisert: