Dobbel lykke fra Alicia Keys

26 skuddforsøk, og Alicia Keys treffer på cirka 20 av dem.

Alicia Keys gir ut et dobbeltalbum der flere av sangene kommer i to versjoner.
  • Leif Tore Lindø
    Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Alicia Keys: «Keys» (Sony)

For 20 år siden dukket Alicia Keys opp med sin brakdebut «Songs in A Minor». På 20 år har hun utvidet repertoaret fra a-moll til stadig nye tonearter og stemningsleier. Nå tar hun steget helt ut med et dobbeltalbum og et finurlig konsept, og hun lykkes godt.

Albumet er delt i to. Første halvdel er «Originals», sanger som flyter ganske stille og rolig fram, med piano og blodtrykksdempende arrangementer og instrumentering. Ikke pur piano, men få eller ingen store eskapader. Flott og fint, noen steder aldeles nydelig R’n’B.

Keys både spiller og synger fenomenalt. Hun er både deilig tilbakeholden og ikke-briljerende, og hun er i andre enden av skalaen. Mange vokalister har større register, men Keys er god til å synge riktig, ikke bare dundre gjennom flest mulig noter før hun lander.

Mer av alt

Del to av dette albumet er «Unlocked». Her dukker noen av sangene opp på nytt, denne gangen med mer punch, mer elektronikk, mer hiphop og mer av alt. Konseptet er fascinerende og gir et innblikk i hvordan hun jobber, antar vi, med en sang.

Denne doblingen er en komprimert miniversjon av det Beatles holder på med i den mye omtalte dokumentaren «Get back» på Disney+. Der får du se time etter time med kreativitet og musikkskaping utfolde seg. Keys gir to versjoner som begge er ferdige på sitt vis. Sanger flyttes fra jazzklubber til dansegulv, fra varme soloframføringer til full-fyr-i-teltet-fester, fra peisknitring til flashy klubblys.

Veldig mye av dette fungerer helt strålende. Ikke riktig alt, men veldig, veldig mye. På «Unlocked»-delen dukker det også opp en rekke gjester. Noen av dem tilfører salt, syre og umami. Andre knuffer bare hovedpersonen ut i blindsonen uten at de selv fyller tomrommet. Lil Waynes opptreden på den ellers flotte «Nat King Cole» er et sånt øyeblikk der man bare tenker at han minste te Wayne sine kunne holdt seg hjemme.

Keys sjøl er stort sett en nytelse der hun synger om havarerte kjærlighetsseilaser og diskuterer om menn er noe å samle på. Ofte er svaret nei. Stemmen hennes er en sånn man kan forsvinne litt i. Vår Herre, eventuelt evolusjonen, har gitt henne en unik liten rasp i stemmebåndene, og en kontroll på maskineriet, som hun vet å bruke riktig. Hun skriver også gode sanger, setter dem riktig sammen og har vett til å ikke tvære det hele ut unødvendig lenge.

Mor og datter

Den krangelen du må ta med dette albumet handler om konseptet og i hvilken grad du liker denne «Unlocked»-delen og alt som skjer der. Tanken er å vise mer av seg selv som sanger, låtskriver og produsent, har hun fortalt. Konseptet er også en lek med ideen om å lage musikk. Hva kan en melodi, et groove og en tekst egentlig bli til? Hva skal man legge til av dilldall? Hva gjør sangen bedre?

Noen vil like mora her, andre vil falle for dattera. Konseptet gir et fint lite innblikk i sammenhengen mellom de to. For det aller meste treffer Alicia Keys nært midten av blinken. «Dead end road» er et herlig møte mellom en flott melodi, en god sanger og en produsent med tilgang på god software. Andre del av albumet inneholder mange sånne, og et par bomskudd.

Du kan godt plukke noen sanger til en spilleliste her, men størst gevinst får du ved å lytte fra a til å. «Keys» er, blant mye annet, et bevis på at «album» fremdeles er en greie.

Beste spor: «Nat King Cole (Originals)», «Dead end road (Unlocked)».

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Umulig ikke å gråte

  2. Hygge­lig å høre D’Sound igjen, selv om litt av magien har for­svunnet

  3. Enestå­ende stemme

  4. Impon­erende debut fra nytt Stavanger-band

  5. Tålig god låne­kasse

  6. Jim Carrey er radio­vert i The Weeknds søken etter døden

  1. Plateanmeldelser
  2. Plateanmeldelse
  3. Musikk
  4. Alicia Keys
  5. Anmeldelse