Hadde Mozart fått et Steinway-flygel i julegave, ville han ha skrotet skranglekassen

På fredagskveldens konsert slo Kammermusikkfestivalen og Symfoniorkesteret tradisjonen tro sine pjalter sammen. Med besøk av det himmelstormende tastetalentet Kristian Bezuidenhout ble det en tretrinnsrakett, der interessen min steg for hver programpost. Også takket være en pragmatisk tilnærming til valg av instrumenttype.

  • Eirik Lodén
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Stavanger konserthus, fredag kveld: Carl Philipp Emanuel Bach: Sinfonia i C-dur, Wq. 182. Wolfgang Amadeus Mozart: Symfoni nr. 33 i B-dur K. 319 og Klaverkonsert nr. 22 i Ess-dur, K. 482. Kristian Bezuidenhout, klaversolist og dirigent. Stavanger Symfoniorkester.

I desember 1785 fullførte Mozart sin 22. klaverkonsert. Samme måned grep politiet i Wien inn mot frimurerbevegelsen, på keiserens ordre. Joseph II var selv opplysningsmann, men alt med måte, mente keiseren som også syntes det var «for mange noter» i Mozarts opera «Figaro». Og av frimurerne fryktet han altfor mange unoter – fritenkeri, oppvigleri og hemmelighetskremmeri.

Den egentlige faren

Spesielt var keiseren på vakt mot de rasjonalistiske Illuminati, mens Mozart hellet mer mot de svermeriske Rosenkreutzerne. På nyåret reorganiserte losjevesenet seg, Mozart fylte tretti og dukket opp forkledd som østerlandsk vismann på et maskeball ved hoffet, der han delte ut løpesedler med gåter og kryptiske fyndord, trolig humoristisk kodede innlegg i frimurerdebatten.
En av losjebrødrene var Haydn, en annen var en diplomat, liebhaber og mesen som skulle få stor betydning for dem begge og senere Beethoven: Tidligmusikkbevegelsens egentlige stamfar het baron Gottfried van Swieten, og han levde allerede i «tidligmusikkens» tid. Han samlet gamle noter og æret de avdøde mesterne med privatkonserter der han engasjerte de levende til å arrangere og medvirke. En bestilling av van Swieten fikk vi også høre i kveld: en stryker-sinfonia av Carl Philipp Emanuel Bach.

Bachs barn

Men det var dennes yngre bror Johann Christian vidunderbarnet Mozart møtte og lærte av i London, en vesentlig innflytelse på hans tidlige stil. Symfoni nr. 33 er skrevet i det stilmessige stemmeskiftet, på kanten til hans voksne dybde. Her flagret musikken litt vel hastig forbi i kveld, slik at rytmiske detaljer gikk tapt. Det historiske fortepianoet Bezuidenhout dirigerte fra, så ut som et smykkeskrin midt i orkesteret, men hørbart var det bare så vidt. Unødvendig også, strengt tatt, fordi her er Mozarts stil allerede på vei bort fra denne orkesterlederpraksisen. Det virket heller vilkårlig hvor i musikken pianist-dirigenten spratt opp og veivet, hvor han satte seg og kompet, og hvor han som en mellomting sto krumbøyd og klunket med.

Først i Bach-sinfoniaens transparente stryketeksturer ga klaveret mer tydelig og lydelig mening, og her er det en mer integrert og obligatorisk del av stilen. Men burde ikke de to fiolingruppene da vært plassert på hver sin side av scenekanten?

Etter pause tok raketten av

Jeg ble likevel lettet da jeg kom inn i salen etter pause og fikk se et Steinway-flygel på plass. Etter ryktene om Bezuidenhouts medbrakte historiske instrumenter hadde jeg fryktet en lungeraslende, pneumonisk, «autentisk» gjengivelse – der vi ville måtte lide oss igjennom, ikke en levende tolkning her og nå, men en mer eller mindre kvalifisert gjetning om «wie es eigentlich gewesen». Men etter mer enn femti år har tidligmusikkboblen sprukket, kommet til skjells år og alder, og blitt oppgaven voksen: Det merkes også på spillestilen til de fleste små og store ensembler i dag, der begge hovedretningene (den tradisjonelt klassisk-romantiske og autentisitetsjegerne-slæsj-barokkpolitiet) gjensidig influerer hverandre.

Hadde Mozart fått et Steinway i julegave, ville han ha jublet! Allerede Fader Bach prøvde ut de nyeste instrumentene på slutten av livet og hørte for seg uante potensialer.

Herlig pianist

Også klaverkonserten klatret til himmels i tre trinn, sats for sats: Den krevende massive første hang litt dårligere sammen enn de senere, og etter kadensen var det som orkesteret bråvåknet etter en uskyldig høneblund. Den langsomme satsen var allerede et under av følsomhet, og i sistesatsen boblet det av nysprettet energi, med menuettinnslagets pustepause ivaretatt. I begge disse to siste satsene fikk også blåserne i orkesteret glimre i Mozarts operatiske regi: en duett mellom fløyte og fagott kunne vært mellom Zerlina og Don Giovanni himself. Det var fine og spontantvirkende improvisatoriske elementer hele veien på ulike nivåer, ikke bare i klaverstemmen, men helt ut i instrumenteringsnyanser, i slike ting som fiolin- og bratsjsoli.

«Dette ville Mao ha likt!» ropte Solstads politisk og erotisk forvillede Gymnaslærer under en hyrdestund i granskauen. Mulig det, men akkurat denne konsertfremføringen tror jeg Mozart ville ha likt. For en herlig pianist Bezuidenhout viste seg som: uanstrengt overskuddspreget, følsom og tenksom.

Et nydelig ekstranummer var det også rom for etter tilløp til stående applaus: Mozarts Allemande i c-moll, helt opplagt en frukt av hans fruktbare barokkstudier i baron van Swietens manuskriptsamling.

Kristian Bezuidenhout holdt konsert sammen med Stavanger Symfoniorkester fredag kveld.
Publisert: