Hverdagen vakler

BOK: Huskelapper knyttet til eksistensiell uro, mørklagte rom og vanskelige valg.

Kristin Merete Hoffmann (født 1970) er journalist og forfatter, oppvokst og bosatt i Stavanger. Hun har tidligere gitt ut to novellesamlinger og en roman.
  • Steinar Sivertesen
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Kristin Hoffmann: «Der hunden ligger begravd». Noveller. 137 sider. Pelikanen.

Frankrikes mest kontroversielle og utvilsomt også mest innflytelsesrike samtidsdikter er Michel Houellebecq (født 1958, debut 1994), som i sin tid omtalte seg selv som «den ordinære lidelsens forfatter».

Slik sett er det knapt direkte sensasjonelt at Ingvar Ambjørnsen i 2020 ga ut «Ingen kan hjelpe meg» der kultfiguren Elling tar oss med på en «lesereise» gjennom Michel Houellebecqs misantropiske kortroman «Lanzarote» (2000), eller at stavangerforfatteren Kristin Hoffmann (født 1970, debut 2011) utstyrer sin tredje novellesamling med en epigraf hentet fra nettopp «Lanzarote»: Det går fint an å leve uten håp om å få noe ut av livet, det er til og med det vanligste.

Alle de ni tekstene i boka hennes – mellom åtte og 35 sider lange – er således psykologisk-realistiske hverdagshistorier som minner oss om at verden er en uoversiktlig, mørklagt arena der ensomhet, sjelelig uro, mangel på lykke, diffuse lengsler, spor av skjulte eller mulige forbrytelser får hovedkarakterene til å synke ned i plagsomme grublerier, mørkt mismot, marerittaktige drømmer.

For her framstår livet gjennomgående som dystert, angstfullt, nærmest ikke til å holde ut, gjerne mens slutten på den enkelte novelle er åpen, uten å ville framvise bastante svar på de problemene som fiksjonskarakterene baler med.

Det meste virker målbevisst og formsikkert gjort. Men det står vel ikke til troende når en åtteåring brått tenker voksne, avanserte tanker som dette: det så ut som hver minste og umiddelbare bevegelse de foretok seg var utløst av en opprinnelig vilje og drift.

Åpningsnovellen «Skyggeadvokaten» og den lange tittelnovellen som avslutter boka, kretser begge omkring hvitvasking av penger og antyder hvor vanskelig det er å få innsikt i den typen økonomisk kriminalitet.

Mens forsvarsadvokaten i den førstnevnte fortellingen virker resignert og stiller selvkritiske spørsmål ved arbeidet sitt, blir bedriftsrådgiveren i «Der hunden ligger begravd» panisk opptatt av at han trolig har gjort seg skyldig i en alvorlig forbrytelse ved flykte fra noe han tror er en trafikkulykke. Rapportering om eventuelle økonomiske misligheter fortoner seg brått mindre viktig. Tanken på at politiet vil dukke opp i skyggen av (den tenkte) ulykken, blir en besettelse som får hverdagen til å kantre.

Ellers møter vi et eldre ektepar som får besøk av en representant for boligtilsynet, med overrumplende resultat. Vi hører om en viss Nils August Nilsen som oppviser en livslang fascinasjon for tropefugler, akvarier og eierne av en lokal dyrebutikk, vi blir vitne til hvordan Wilhelm Andersen kastes inn i et mareritt da han etter 40 ubehagelige år som lærer i ungdomsskolen skal realisere villahagedrømmen sin.

Vi opplever «stanken» knyttet en sinnsforvirret 95-åring, øyeoperasjonen som kverulanten Karl Hansen, en tilårskommen tobarnsfar – nølende, nærmest i protest – underkaster seg, får innblikk i tankene til Kari Margrete, en forfengelig kvinne som vil la det rynkete, aldrende ansiktet sitt bli behandlet av en mirakuløs «foryngelsesmaskin».

Og vi blir minnet på de krevende dilemmaene som en navnløs jeg-forteller stilles overfor når en privat helseforsikring skal tegnes.

Kristin Hoffmanns nye forlag, Pelikanen, viser til prestisjetunge navn når man på bokomslaget trekker inn både Fjodor Dostojevskij og Edgar Allan Poe for å sette disse tidvis thrilleraktige, hverdagsorienterte novellene – fulle av uro, redsel, vanvidd, underbevisste impulser – i relieff. Slike akademiske referanser lyder, kan hende, i voldsomste laget, men samtidig forstår jeg hvorfor den typen litteraturhistoriske assosiasjoner oppstår.

Og går gjerne med på at «Der hunden ligger begravd» er blitt en fascinerende, fantasieggende bok om det noen i våre dager liker å omtale som «folk flest».

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Visuelt til­trekkende og ytterst peda­gogisk

  2. Er det mogleg at etter­ordet kan vera den beste delen av ei bok? Det påstår Aften­bladets kritikar her

  3. Sexorientert terapi-roman

  4. Først og fremst spennende og velskrevet, og som bonus kan du lære noe

  5. Vil du forstå ytre høyre? I så fall bør du lese denne boken

  6. Reflektert og stillferdig om en verden etter katastrofen

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse