Døden og dens følger

PLATE: Farens død resulterte i Einar Espeland første album.

Einar Espeland debuterer med en plate om livet og om døden.
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Einar Espeland: «Der blomstene gror» (Elektrolüd)

Einar Espeland er fra Blomsterdalen i Bergen, men har bodd i Stavanger i årevis og jobber i NRK Lokalen. I 2008 døde faren, noe som utløste et behov for å skrive om livet og om døden.

Resultatet ble Espelands første album. Han har mange flinke folk med seg, men tar seg selv av tekst, melodi og sang. Pluss noe gitar.

Jan Eggum er arrangør og spiller gitar. Du hører påvirkningen i «Kjærligheten», og tittelen «En dag forbi» er en vri på Eggums «En natt forbi». Det samme gjelder «Kor ble du av, Jesus» og Eggums «Kor e alle helter hen».

Jeg har alltid ment at Eggum er i overkant ivrig med enderimene. Det samme finnes her, som i nevnte «Kjærligheten»: Frø/dø, blø/dø, savn/favn, ord/gror. Det blir ikke bedre når setningsoppbygningen endres på Yoda-vis: Våre hjerter sammen gror.

Bortsett fra dette er det en av de beste her, med fine temposkifter underveis.

Morten Abel er inne som både produsent, arrangør, bassist og duettpartner, mens Børge Fjordheim deler rollen som produsent og arrangør. Også Dag Sindre Vagle (gitarer) og Torjus Vierli (tangenter) er kreditert som arrangører. I tillegg kommer strykere og flere korister. Plateomslaget tar Per Dybvig seg av.

«Blodbøken» er en sterk åpning, der vi plasseres rett inn i historien Espeland ønsker å fortelle. Sangen handler om farenes begravelse og om hans tro. Melodien er fin, og teksten er platens beste.

«Nærmest er du» er en søt kjærlighetsvise, og «Måkeskrik» er myk nostalgi. «Solen vil se det» er blikk på tiden som småbarnsfar og på slekters gang, der bassen liver opp. En sang som fortjener en stor scene.

Sorgtunge «Siste fisk på kroken» handler om alt som skjer siste gang i et liv. Vi trenger «Morri» om verden som går videre, og vi behøver elgitaren som avslutter sangen.

«Melderskin» er vakker sommer-nostalgi med spor av Ketil Bjørnstads «Sommernatt ved fjorden». «Skrik og Madonna» har et fint driv, og «Siste melding» har en flott oppbygning. Samtidig misbrukes sjansen til å la sistnevnte være platenes nakne, såre øyeblikk som Espeland alene med gitaren kunne blitt.

Det samme gjelder avslutningen «Der blomstene gror». Einar Espeland våger å synge om døden som innhenter oss alle og det som følger med den. Hadde han i tre minutter også våget å gi slipp på celebre gjester og blottlegge teksten, ville det kanskje lokket fram den tåren som ikke kom underveis.

Men alt i alt er det blitt en fin plate og en flott hyllest til faren Leif Espeland (1936–2008).

Beste spor: «Blodbøken», «Solen vil se det», «Melderskin», «Kjærligheten».

Publisert: