Tøflt!

Eksistensialisme og happy-go-lucky-pop i skjønn forening fra et band som har hatt godt av å vente med debutalbumet.

Stavanger-bandet Tøfl er ute med sitt debutalbum.
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Tøfl: «Eg fins, WTF!?» (Inkasso)

De er nesten veteraner i faget, Tøfl, som har brukt fire år på å lage debutalbumet sitt. Den tiden har de brukt godt. Veldig godt. Ikke noe stygt sagt om ungdommelig pågangsmot og energi – Tøfl har bevart en god porsjon – men på dette albumet er det som om mye har landet. De har rukket å tenke to ganger på ting, fått tid til å skrive gode nok sanger og tid til å bygge et interessant reisverk rundt dem.

Kort fortalt: Dette er veldig fin popmusikk, på verdens aller fineste dialekt.

«Eg blei født uden at någen sporte meg» stiller eksistensielle spørsmål mens stramme trommer og flagrende synther og gitarer danderes pent rundt Hans Markus Riisdals vokal. Lett, melodiøst og fint, men også med tekstlinjer som varer lenger enn låtens 3 minutter. Han er forresten en god vokalist, Riisdal. Ikke den med den grommeste røsten, men han har alt dette andre. Pønsj, formidlingsevne og evnen til å balansere alvor og nesten uutholdelig letthet.

Sånn fortsetter det. Joakim Haukås har satt sammen den florlette avhengighet- og forbedrings-fortellingen «Raketter», en ny stram poplåt som fyker til himmels. De er et hektisk og travelt band, Tøfl, energiske og litt sånn happy-go-lucky. Samtidig har de mer under panseret nå enn da vi begynte å legge merke til dem for 5–6 år siden. Da var de artige og småville. Nå har de mer å by på. Miksen av lette formuleringer rundt tung eksistensialisme og finstemt popmusikk av den elektriske sorten kler dem veldig godt.

Tøfl går bare unntaksvis over treminuttersmerket. Bandet er effektivt, det samme er produksjonen. Rett på sak, lite dilldall og 1–2–3–4 komme i gang. På «Ny TV» er de herlig naive når forsøkene på å redde verden ender i å heller kjøpe nytt fjernsyn. «Eg e glad i deg» er nærmere og varmere, pakket inn i funky pop med hint av disko og funk. I samme spor kommer «Stirre inn i øyelokkå», en sang med litt lavere puls, men med samme suggererende driv. «Dusjen» er virkelig travel. Den sangen er muligens bedre som partystarter på konsert enn den er på plate.

Før tittelsporet kommer, byr Tøfl på en kassegitarballade om døden, nok en ting som er umulig å forstå. Døden, altså, ikke kassegitarballaden. Den er enkel, nostalgisk og grei, uten å noteres som et høydepunkt.

Tøfl finner swagen igjen på «Eg fins, WTF!?», en sang som nikker til åpningssporet «Eg blei født uden at någen sporte meg». Konklusjonen, etter ni spor fin pop, er at de er glade for – men litt forvirra av – å være i live. På den reisen har de bevist at de er et solid, gjennomtenkt poporkester som har beholdt den unge energien, samtidig som de har lagt seg tyngde.

Beste spor: «Eg blei født uden at någen sporte meg», «Raketter», «Ny TV»

Publisert: