Knallgodt om franske tilstander

FILMANMELDELSE: «De elendige» («Les Misérables») er dessverre en deprimerende aktuell film. Og den er knallgod.

Publisert: Publisert:

«De elendige» var Frankrikes Oscar-kandidat. Filmen vant også juryprisen under filmfestivalen i Cannes i 2019.

Grade: 5 of 6 stars

«De elendige», fransk actiondrama. Skuespillere: Damien Bonnard, Alexis Manenti, Djibril Zonga. Regi: Ladj Ly. 1 time, 44 min. 12 år.

«De elendige» starter i nasjonal eufori. Les Bleus, det franske landslaget, har nettopp vunnet VM i fotball, og det feires i gatene. Alle feirer, alle er med. Men ganske raskt er vi i Montfermeil, en drabantby utenfor Paris hvor deler av Victor Hugos roman «Les Misérables» fra 1862 også utspilte seg.

For ordens skyld: Dette er ikke en musikal, og det er ikke en filmatisering av romanen. Parallellen til den klassiske boka, og musikal-fortellingen, er likevel åpenbar. Det er et gap mellom eliten, makten og de som er innafor – og de andre. Har det bedret seg på 150 år? Tja, nja, kanskje ikke. Utenforskapet er altomfattende. Vi ser unger, ungdommer og voksne som er mer eller mindre sjanseløse. Sosial uro, kriminalitet og jungellov er det som gjelder. Spis eller bli spist, slå eller bli slått og gjør opprør om nødvendig.

I denne elendigheten møter vi tre politifolk som manøvrerer mellom småkonger, høvdinger og kjeltringer.

Politi og/eller røver

Stéphane har nylig har ankommet fra landsbygda for å jobbe i den lokale politistyrken i Seine-Saint-Denis. Han blir partner med Chris og Gwada, som bruker sine egne, harde metoder for å dempe spenningen mellom rivaliserende gjenger i nabolaget. De to politimennene mener det er den eneste måten å overleve på. Hvem som er skurk og helt her er ikke lett å si, for situasjonen og reglene virker å være omtrent de samme for både politi og røver.

Politimennene Stéphane og Gwada er på jakt etter kjeltringer i Montfermeil.

«De elendige» bruker en time på å etablere folk og miljø, men vi forstår fort at denne trykk-kokeren snart vil eksplodere. Vi ser en skjør maktbalanse mellom gangstere, den muslimske brorskapet, forbanna sirkussigøynere og ungdomsgjenger med latent raseri og politiet. Alt er en gråsone, alt er i oppløsning.

Under en pågripelse av et barn, Issa, hvis situasjon vi har fått litt innblikk i, går det fryktelig galt. Episoden blir filmet, og plutselig dyttes dominobrikker ut av balanse. Issa blir fanget i en storm han selv kan gjøre lite med. Det er de voksne rundt ham som skal ordne opp, og det gjør de med sine egne interesser – og bare det – i tankene.

Dårlig dyrking

Tema og problemstillinger er slett ikke ulike den 150 år gamle «Les Misérables»-fortellingen. Fattigdom, desperasjon, håpløshet og en kamp mellom det etablerte og alle dem som står utenfor. Filmen er som et langt, fortellende nyhetsinnslag om hvorfor det smalt, og den forklarer godt. Bildene er flotte, skuespillerne slutter å være skuespillere og det er ikke rar at «De elendige» både ble Oscar-kandidat og vant juryprisen under filmfestivalen i Cannes i 2019. Den gir et sterkt møte med de sosiale utfordringene i Montfermeil, og gjennom historien til Issa kjenner du på kroppen hvor håpløst det er for dem som er født inn i denne moderne sumpen.

Filmen bruker et sitat fra Victor Hugos roman som avslutning: «Det finnes verken dårlige planter eller dårlige mennesker, bare dårlige dyrkere.». Og er det én ting filmen viser, så er det nettopp det: Det dyrkes dessverre dårlig i disse drabantbyene, noe som har resultert i flere opptøyer, blant annet i 2005. Issa og hans jevnaldrende – filmens elendige – skildres knallgodt, og resultatet er en meget god film med et tilsvarende deprimerende innhold.

Publisert: