Denne debuten er en begivenhet av de sjeldne

KLASSISK: Allerede etter debuten må 32 år gamle Lise Davidsen sammenlignes med de aller største, skriver Arnfinn Bø-Rygg. Andre utgivelser er han ikke like begeistret for.

Publisert: Publisert:

«En åpenbaring!», skrev vår anmelder om Lise Davidsen da hun sang med SSO. Nå er han like begeistret for sopranens debutalbum.

  • Arnfinn Bø-Rygg
    Professor emeritus ved Institutt for musikkvitenskap, UiO

Grade: 5 of 6 stars

Lise Davidsen: «Lise Davidsen». Med Philharmonia Orchestra, dir.: Esa-Pekka Salonen: Wagner. Dich, teure Halle og Allmächt’ge Jungfrau! fra Tannhäuser. Richard Strauss: Es gibt ein Reich (fra Ariadne auf Naxos), Vier Lieder op.27, Vier letzte Lieder m.m. Utgitt på Decca.

Dette er hennes debut-cd og den heter rett og slett «Lise Davidsen». Den er utgitt på Decca, samme plateselskap som ga ut Kirsten Flagstads førstefremførelse av Vier letzte Lieder i mai 1950, og faktisk med samme orkester som Flagstad: Philharmonia Orchestra. Forskjellen er dirigenten: Flagstad hadde Wilhelm Furtwängler, sin tids største dirigent, Davidsen har Esa-Pekka Salonen.

Når jeg gir en 5-er og ikke en 6-er til denne cd-en, skyldes det ikke Davidsens utforming og tolkning av disse høyromantiske sangene, men at Salonen i flere av dem har en for slank klang. Det strømmer rett og slett ikke nok varme ut av de sangene der det er helt nødvendig, f.eks. i Im Abendrot (spor 13), den siste i Vier letzte Lieder og med tekst av erkeromantikeren Eichendorff. I Morgen derimot, passer den slanke klangen til både de lange melodibuene, som Davidsen gjør storartet, og til ordene om «Vi er trette av vandringen – er dette mon døden?» Her føyer den syngende solo-fiolinen og de sprø harpeklangene seg kjærlig til denne slanke orkesterklangen.

Allerede med denne hennes cd-debut må Davidsen måles mot de beste.

Men at Davidsens debut-album er denne store begivenheten, kommer ikke overraskende. I november i fjor kunne vi, på en konsert med SSO, høre henne i Strauss’ Vier letzte Lieder samt Morgen. Det var en åpenbaring. I år skal hun synge på åpningsforestillingen i Bayreuth, i Wagner-løvens hule. Det blir Elisabeth i Tannhäuser, som hun her på cd-en former så varmt og forbilledlig med solo-innslagene fra Elisabeth første håpefulle sang og hennes resignerte sluttsang. I sangen fra Ariadne auf Naxos, møter vi den dramatiske stemmebruken til Davidsen. Hun sang i denne operaen på Glyndebourne-festivalen i 2017 og det vakte internasjonal oppsikt. I år har tidsskriftet for klassisk musikk, engelske Gramophone, gjort henne til «årets unge artist». 

Allerede med denne hennes cd-debut må Davidsen måles mot de beste, iallfall i Strauss-repertoaret. Dvs. mot Schwarzkopf, Janowitz (med Karajan), Cheryl Studer og de fremste fra 2000-tallet: Renée Fleming (med Thielemann på Decca) og Nina Stemme (med Pappano på EMI). I forhold til de to siste har nok Davidsen et tilsvarende stemmevolum, men fleksibiliteten i stemmen, som har med klangfarge å gjøre, er større og mer nyansert hos Fleming, og hos Stemme er de mørke sjatteringene enda tydeligere enn hos 32-årige Davidsen, noe som er ganske ungt til en Strauss-sanger å være. Fleming har, til tross for at hun er amerikansk, en unik tydelig tekstuttale – og dessuten tar hun sjanser, dvs. dveler lengre enn taktskjemaet tilsier i mange av frasene. 

Storartet fiolinist i miserabelt repertoar

Grade: 3 of 6 stars

Mari Samuelsen: Mari. Stykker av Martynov, Max Richter, Glass, Vasks, Eno, Bach m.fl. Div. besetninger, Mari Samuelsen fiolin. 2 cd-er. Deutsche Grammophon.

At Mari Samuelsen er en strålende fiolinist som er på vei oppover, kan det ikke herske tvil om. Det hører vi i de verkene som er blant de få som tiltrekker seg en estetisk oppmerksomhet på denne cd-en som Deutsche Grammophon slår stort opp, med platetittelen MARI og et teksthefte i grått-glanset papir og med flere fotografier som viser solisten i ulike fotogene positurer. 

At hun er et stortalent, hører vi først og fremst i stykkene av Bach (spor 8, cd I og spor 1 og 7 cd 2), spilt på en Guadagnini-fiolin fra 1773. Men Samuelsen trår helt feil når det gjelder repertoar. Kanskje er det hennes og Deutsche Grammophons hensikt å nå et større publikum, dvs. det de tror er et ungt ikke-klassisk publikum. Der Eno Brian har vært en initiator (spor 5 cd.I og 6 cd.II), klinger det OK. Eno har alltid mer å tilføye enn en minimal music, som før den økologiske krisen ble synlig for enhver, var en nullvekst. Men nullvekst i kunsten og estetikken tilsvarer ikke økologisk bevissthet. Nullvekst, iallfall i musikken, er lik kjedsommelighet, gjentagelsens gjentagelse, og ikke bedre enn den vulgærmarxistiske oppfatningen om at overbygningen (kulturen, kunsten) speiler basis (økonomi og produktivkrefter).

Så uten tvil vil jeg si at stykker av Max Richter, Vasks, Philip Glass bare egner seg som tapetmusikk eller bakgrunn. Stykkene krever ingen oppmerksomhet, som er Alfa og Omega hva kunst og estetikk angår.

Oslo-filharmonikerne mot gamle høyder

Grade: 5 of 6 stars

Richard Strauss: Also sprach Zarathustra; Ein Heldenleben. Oslo- filharmonikerne, dir.: Vasily Petrenko. Utgitt på LAWO.

Under Vasily Petrenko begynner Oslo-filharmonikerne å nærme seg det nivået som orkesteret hadde under Mariss Jansons. (Han fikk nok av de trange vilkårene i Norge og ble deretter en stjernedirigent overalt i verden). Særlig var det da Tsjaikovskij-symfoniene og verk av Sjostakovitsj som ga orkesteret internasjonal oppmerksomhet.

Men Oslo-filharmonien har alltid vært på offensiven når det gjelder senromantisk og tidligmoderne repertoar. Her i Strauss, under Petrenko, har de den nødvendige tyngde og klangsensibilitet som skal til hos Strauss. At de våger seg ut på Das Heldenleben, som man ikke kan unngå å assosiere med en selvopptatt komponist, står seg godt fordi orkester og dirigent ikke angriper stykket på en forsiktig måte, men liksom vrenger innsiden. Overdrivelsene kan dermed tolkes både som en overdreven selvbiografisk musikk og som et lærestykke i ironi.

Skotsk pianist i særklasse

Grade: 6 of 6 stars

Beethoven: Sonater op.109, 110 og 111. Steven Osborne klaver. Hyperion.

Steven Osborne ga i 2016 ut en cd med Beethovens Hammerklavier-sonate (op.106), en pianistisk manndomsprøve. Han etablerte seg da i toppen av tolkninger av den sene Beethoven, slik som innspillingene til Pollini, Brendel, Rosen, Uchida, Levit, for bare å nevne noen. Osborne fortsetter her sine tolkninger av de sene sonatene, med et spill som både har den nødvendige kraften og det delikate i de partiene der Beethoven går helt utover den form han tidligere selv hadde etablert. Vi hører det ikke minst i Ass-dur-sonaten op.110: resitativer, arielignende partier og fuger er sidestilt med det fragmentariske som blir til sublime monumenter.

Lydkvaliteten er romlig, nesten så romlig at vi, selv om vi sitter i splendid isolation,  hensettes i konsertsalen. Osborne har en tilsvarende stor sound, og det er ikke måte på hvordan han kan variere dynamikken i den brede koloristisk paletten han slår opp.

Jo, dette er blant de store innspillingene av Beethovens tre siste sonater.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Mann i 60-årene kjørte gjennom bomringen med tildekkede skilt

  2. Toppene i Stavanger-politikken kan selv tallfeste hvor mye de vil ha i kompensasjon

  3. Frigir navnet på 16-åringen som omkom i ulykke hjemme

  4. Over 600 sykepleiere er døde av covid-19

  5. Treningssentrene må fortsatt vente med gjenåpning

  6. Tysk fange i politiets søkelys i Madeleine McCann-saken

  1. Klassisk musikk
  2. Plateanmeldelse
  3. Anmeldelse
  4. Musikkanmeldelse