Nydelig plate om kjærlighet og hjemlengsel

En fornyer av Los Angeles-rocken lar Nashvilles beste ta ham tilbake til landsbygda.

Publisert: Publisert:

Jonathan Wilson savner familien hjemme i North Carolina. Foto: Louis Rodiger

  • Geir Flatøe
    Journalist

Grade: 5 out of 6

Jonathan Wilson: «Dixie blur» (Bella Union/Pias)

Da Jonathan Wilson spilte i Folken for to år siden, fikk vi psykedelisk rock. Samtidig turnerte han med Roger Waters, der Wilson var musikalsk leder, gitarist og erstattet vokalpartiene til David Gilmour.

Etter denne Pink Floyd-opplevelsen forlot han studioet i Los Angeles for å gjøre opptak i Nashville. Der ventet medprodusent Pat Sansone fra Wilco og en gjeng studiomusikere.

I Nashville vil du uunngåelig ende opp med folk som har spilt med kjente navn. Som felespiller Mark O’Connor (Stéphane Grappelli, Chet Atkins), gitarist Kenny Vaughan (Marty Stuart, Lucinda Williams), bassist Dennis Crouch (Johnny Cash, Elvis Costello), steelgitarist Russ Pahl (Leon Russell, Lana Del Rey), munnspill-blåser Jim Hoke (Paul McCartney, Emmylou Harris) og trommis Jon Radford (Lily Hiatt, Justin Townes Earle). Bare for å skrape i overflaten av cv-ene.

Med på laget er også Wilsons gamle kjenning keyboardisten Drew Erickson. Innspillingen ble gjort i løpet av seks dager i det gamle studioet til Cowboy Jack Clement, med svært få pålegg i etterkant. Dette er stikk i strid med Wilsons vanlige arbeidsmetode i studio, men det er liten grunn til å tukle med disse opptakene.

Albumet er blant annet et nostalgisk tilbakeblikk på oppveksten. Det er 15 år siden han forlot en småby i North Carolina for å søke lykken i Los Angeles. Der har han vært med på å revitalisere det ikoniske musikklivet i Laurel Canyon.

Likevel er det ting han savner. «’69 Corvette» er full av hjemlengsel og handler om å sette pris på foreldrene mens de ennå er der. Videoen er fylt med gamle familiefilmer.

Daddy’s got tennis elbow

From practicing his violin

I see him slowing down

Not an easy thing to swallow

When it’s your old man

Sangen er nydelig fargelagt av felespillet til O’Connor. Han gjør også en bemerkelsesverdig jobb på friske «Heaven making love», en sang som sendes i alle mulige retninger, inkludert en tur innom Chuck Berrys «You never can tell». O’Connor var forøvrig den som insisterte på at alt skulle gjøres live i studio.

Albumet kan virke som en enkel retur til røttene, men er en kompleks affære. Hør hvordan «Oh girl» åpner som en pianoballade a la Jackson Browne (albumet ble mikset i hans studio), før den halvannet minutt senere endrer karakter. Ett minutt etter har vi en helt annen sang. Et halvt minutt til og et nytt brudd. I løpet av fem minutter tilbakelegger vi en hel ferd uten at det føles anstrengt.

Wilson vokste opp i en stille småby på drøyt 4000 mennesker, som han forlot til fordel for en pulserende storby på nærmere fire millioner. Nostalgitrippen tilbake skjer i lys av de nye erfaringene. Samtidig gjør liveopptakene at musikken nashvillifiseres.

Han lager sanger om familien og seg selv. Og om kjærligheten, i form av en gjenforening i fine «So alive».

Ikke alt er like vellykket. Åpningen «Just for love» mister grepet underveis, og det er sanger mot slutten av platen jeg neppe vil huske. Men den tar seg fint inn på tampen med vakre «Golden apples» og melankolske «Korean tea», om å sitte ensom hjemme. Refrenget blir nesten for en gravskrift å regne: It may be five minutes of fame, but it’s arriving just a little too late.

Depresjon er likevel langt fra kjernen i hans musikk. I want music to heal me, sa Wilson til The Guardian i 2012. Det er fortsatt det han driver på med; helbreder seg selv. Og oss andre, på kjøpet.

Beste spor: «’69 Corvette» «Heaven making love», «Oh girl», «Enemies», «Golden apples».

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Snø og tåke i leteområde

  2. New York Times: Avslører hittil ukjent Trump-bankkonto

  3. Han rykket opp fra lager­medarbeider til direktør i samme firma. Dette mener han er nøkkelen

  4. Høyre vil ha kutt i elbilfordelene

  5. – Bjerkreim burde sendt nabo­varsel

  6. Etter å ha lest denne boken er jeg skuffet og irritert, og ikke minst lettere fornærmet

  1. Anmeldelse
  2. Plateanmeldelse