Fascinerende, men knapt for nybegynnere

BOK: Avansert om å avdekke fortrengte kapitler i polsk historie.

Publisert: Publisert:

Aldona Kasztan debuterer med romanen «Huskeøvelser for viderekomne». Foto: TINE POPPEE

  • Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker

Grade: 5 out of 6

Aldona Kasztan: Huskeøvelser for viderekomne. Roman. 189 sider. Aschehoug.

Den første setningen i debutboka til Aldona Kasztan, født 1976 i den polske byen Lodz, siden 1994 bosatt i Oslo, er formet som et spørsmål: «Kan jeg huske noe som aldri har hendt meg?» 

Fortelleren vet at hun har lite «å stille opp mot det ufattelige antallet historier som allerede er fortalt, mot virvelen av hendelser som virkelig har funnet sted.» Like fullt bærer hun på et skriveprosjekt hun prøver å følge opp: «Jeg bærer byen og Brunon i hodet mitt, omkodet til et språk jeg ikke klarer å tyde».

Sagt med litt mer direkte ord – forfatteren tegner et bilde av Lodz fra 1821 fram til dannelsen av Solidaritet og den første tida etter kommunismens fall i 1989. Dermed hører vi om støvets by, bomullsbyen, filmbyen, synagogebyen, en «mumie av en by», «sammenrullet i blondeaktige bandasjer».

Mest plass vies til Oslo-bosatte Alidas minner om sin polske oppvekst på 1970- og 80-tallet og opprettelsen av en jødeghetto i februar 1940, en skambelagt hending som i likhet med Katyn-massakren og Warszawa-opprøret bevisst ble fortrengt i det kommunistiske Polen der svartebørshandelen florerte og man leste aviser bare for å få med seg dødsannonsene og kryssordet.

Dette offentlig styrte sviket gjør denne komplekse øvelsen av en springende, løst sammenvevd debutroman noe med. For her følger teksten en del faktiske og fiktive jødiske skjebner - da særlig Brunon Danziger med «kråkeblikket», følsomt tegnet av kunststudenten Hannah - på deres mangslungne, dramatiske ferd gjennom førkrigs-Polen og nazistisk okkupasjon.

Bildet som tegnes av jødisk religion og kultur virker velinformert, perspektivrikt, ofte medrivende, bl.a. når teksten tar for seg menn i lange, svarte kaftaner, med sidelokker og hvite bønnesjal over skuldrene og en kubisk boks festet på pannen, mens de på intenst, hasidisk gyngende vis framfører Guds ord – men aldri «om tirsdagen». Direkte gripende er portrettet av jødiske Hannah, hun som drømmer om å kunne male Messias, men som i sitt ghettoliv ender opp med å tegne «nittiåtte» tegninger av sin egen «stadig mer avmagrete hånd».    Talende er også skildringen av det som skjedde i jødeghettoen. Men vil du ha mer utfyllende informasjon på det området, bør du lese svenske Steve Sem-Sandbergs massive mesterroman «De fattige i Lodz», oversatt til norsk 2010.

Mer forvirrende er den detaljerte utgreiingen om jeg-personens yogapraksis og bruken av enkelte mer drømmeaktige, surrealistiske innslag.

Publisert:

Les også

  1. FILM Ad Astra

  1. Roman
  2. Litteratur
  3. Anmeldelse
  4. Bokanmeldelse