Lett og luftig om tunge jernmenn

BOK: Sandnesforfatter serverer tidenes største felles kunstopplevelse på våre kanter som roman.

Publisert: Publisert:

Tirsdag kveld lanserer Ragnar Mykletun sin nye roman «Gormley» i Salongen på Kiellandsenteret på Sølvberget. Foto: Aschehoug

  • Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker

Grade: 5 of 6 stars

Runar Mykletun: Gormley. Roman. 213 sider. Aschehoug.

De som har sin daglige gange i Stavanger, støter på den britiske skulptøren Antony Gormleys (1950) mange jernmenn hver eneste dag, på Arneageren, ved Fisketorget, Kjelvene, på tinghuset – min egen favoritt er han som i faststøpt ro står nordvendt på Kirkegårdsveien og kontemplerer Lagård kirkegård. De av oss som husker noen år tilbake, vil også ha de hundre jernmennene hans som på 1990-tallet blei plassert på Solastranden, i uforglemmelig minne.

Fra kunstnerens side var de ment som en utforskning av menneskets forhold til naturen. Da de blei satt opp, blei de en enorm attraksjon som tiltrakk seg et sekssifret antall tilskuere til Solastranden, samtidig som de både før og etter installeringen vakte en varig og høylytt debatt som både den gang og nå mest av alt kan brukes til utforskningen om menneskers møte med seg selv.

Det er nettopp det Runar Mykletun fra Sandnes (1980, debut 2015) gjør i «Gormley», hans roman nummer to – den første var den stilige «Repetisjonsøvelse» om en krakelerende familie, effektivt og økonomisk konstruert, og som inviterer leseren til meddiktning. Denne gangen dreier det seg mindre om personenes forhold bare til sine næreste relasjoner og egne familiemedlemmer, men mer om hvordan man skal forstå seg sjøl og få begrep om det rom der vi lever våre liv, for korthets skyld kan vi kalle det «Rogaland».

På disse kanter har det ikke vært så mye styr om noe offentlige kunstverk siden det mangeårige rabalderet omkring Magnus Vigrestads, nå ikoniske, Kiellandskulptur på Torjå for hundre år siden – kronet med at kunstneren selv uteble fra avdukingen i 1927, som da britiske Antony Gormleys hundre jernmenn skulle utplasseres på jærstrendene. 

Når Runar Mykletun skal lage roman av den kanskje største kunstbegivenheten i denne regionen noen gang, dikter han seg to kunstfaglige hovedpersoner som får stå for arbeidet med å gjøre dette forsøket på «en kollektiv, eksistensiell erfaring» (53) begripelig: Den ene er kunstforeningens leder, innflytteren Birgitte Vege. Den andre, i enhver forstand mye eldre, er kuratoren Gustav Alexander de Ledaal-Zetlitz – med et parodisk navn som oser av «egenes», pene manerer, fornemme boliger og gamle penger. 

De to er et umake samarbeidspar i det som kan betraktes som et demokratiserende forsøk på å bringe den lødige kunsten ut til folket. Det er den pedantiske esteten og tørrpinnen Gustav som i jeg-form fører ordet og bringer fortellingen om resepsjonen av jernmennene videre til leseren. Han er ekspert på Gormley, og går på sitt like keitete som fryktløse vis i bresjen for utstillingen, mens Birgitte mer ansvarsfullt taktisk forsøker å holde ham i tømme.

Det blir opphav til mye moro, ikke minst fordi Mykletun i flere kapitler serverer innlegg i debatten for og imot – mest imot – at Gormleys skulpturer skal ønskes velkommen, og siden hvilket inntrykk de gjør når de først står der. Disse debattene holder i Mykletuns roman stort sett et (u)behagelig lavt og ufolkelig folkelig nivå, og får det i et ordskifte på NRK Lokalen til å sprikke for den ellers så forsiktig pertentlige Gustav. Resepsjonen kan ellers vanskelig oppsummeres som lokalt identitetsskapende, men ga tvert imot påskudd til høylytte ytringer om hva folk heller hadde lyst å samles om.

I rissene til Mykletuns tidsbilde får leseren se hva en lang rekke personer skal ha sagt, skrevet og hevdet. I tillegg til disse mer eller mindre autentiske innleggene, paraderer han en lang rekke navn som (i motsetning til kunstnere flest) er felleseie: Kjell Pahr-Iversen, Morten Abel, Svein Tang Wa, Per Inge Torkelsen, mens han i forbifarten bare bruker disse fire ordene om: «en viss lokal gallerist». Denne ikke navngitte galleristen er nok Arve Opdahl, som ellers fortjener ovasjoner for sitt arbeid med å få Gormley (og andre kunstnere) plassert i vår felles offentlighet. 

Gormleys hundre jernmenn fikk ikke stå på Solastrandene lenger enn fra år til neste, og svarer sånn sitt til navnet sitt, «Another Place». Hvor de blir av i romanen når konservator Gustav tar seg av dem, får være flere leseres glede å oppdage. Men i virkelighetens verden står de i dag permanent ved Crosby Bay ved Liverpool. Som man kan tenke seg, går ikke alt Gustavs vei, verken i drømmene om kunsten eller Birgitte Vege.

Publisert: