På sporet av en jærsk front­kjemper

Vidtfavnende gransking av en morfar som gikk i nazistenes tjeneste.

Peter Franziskus Strassegger er født i 1984 i Graz i Østerrike og bor på Bryne. Han debuterte med romanen «Stasia» i (2012), som han ble tildelt Tarjei Vesaas debutantpris for.
  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Peter F. Strassegger: «Om stein og jord». 368 sider. Cappelen Damm.

Det fins etter hvert en rekke bøker som tar for seg norske frontkjemperes opplevelser på sovjetisk jord under andre verdenskrig. De fleste av dem er skrevet av historikere, bare unntaksvis har de som lot seg verve til nazistenes angrepskrig på østfronten – eller deres nærmeste slektninger – grepet ordet i bokform.

Et unntak er journalisten Bjørn Westlie som skrev «Fars krig» (2008) for å nøste opp farens frontkjemperliv i Ukraina, da i strid med den versjonen som faren selv ga av sin innsats som tysk soldat i felttoget mot Sovjetunionen.

Les også

Morfar var nazist

Et liknende prosjekt er den femte bokutgivelsen til Peter F. Strassegger. Han ble født 1984 i Graz i Østerrike, flyttet til Norge med familien i 1996, er utdannet psykolog, vant Vesaas-prisen for debutromanen «Stasia» (2012) og bor nå på Bryne der mora hans vokste opp.

Faren hennes var frontkjemper i Leningrad-området i 1942, og det er dette familietraumet som legges under lupen i «Om stein og jord». Åpningskapittelet som heter «Skriftemålet», begynner med utsagnet jeg har alltid fått høre at jeg likner på morfar og viser til et over 50 sider langt, tilbakeskuende manus som den beleste nazisten, fabrikkeieren og oppfinneren Stein Rygstad – som døde da jeg-fortelleren var seks år – utformet på 1980-tallet.

Med bakgrunn i egne minner insisterer den granatskadde morfaren på å gi et sant bilde både av sin jærske oppvekst, sine opplevelser som soldat i Hitlers tjeneste og uretten knyttet til landssvikdommen han som norsk patriot måtte sone etter krigen.

Romanforfatterens mål er først og fremst å skrive en bevegende fortelling og undersøke om morfarens tekst om eget liv står til troende, gjerne ved å formidle visse historiske fakta og sette nærsyntheten hans i perspektiv. Derfor kommer for eksempel «Om stein og jord» ikke bare til å dreie seg om traumatiske familietragedier og framveksten av et nasjonalsosialistisk miljø på Jæren. Også jødenes skjebne på Bryne og ellers i verden streifes.

Som psykolog vet forfatteren at hver gang vi gjenerindrer et minnespor endrer vi det. Derfor gjelder det å være på vakt overfor de «sannhetene» som doseres i «Skriftemålet», en tekst som kan minne mer om et forsvarsskrift og som får datteren hans, altså jeg-karakterens legeutdannete mor, til å slå fast: Det han skrev var i hvert fall ikke et skriftemål.

Håpet til den kildestyrte jeg-fortelleren er åpenbart å kunne minne om Hitler-regimets mange forbrytelser og for alltid gjøre seg ferdig med morfarens svik – et prosjekt han mot slutten av teksten kaller mislykket.

For etter å ha dratt på research-tur til St. Petersburg i februar 2019, etter å ha vandret målbevisst i morfarens fotspor 77 år etter blokaden av Leningrad hvor hundretusenvis døde av sult og i dramatiske kamphandlinger, etter å ha bedt om «tilgivelse for min morfar» i ly av «den evige flammen» som lyser for krigsofrene på en russisk kirkegård, ja, da må han resignert innse: jeg klarte ikke å nå dit jeg ville.

Ingenting i morfarens etterlatte skrift avdekker at han drepte noen da han som lojalt medlem av Den norske legion drev skyttergravskrig på russisk territorium anno 1942, en skyldfrihet som dattersønnen nå etter mye grubling nekter å tro på: jeg er nokså sikker på at han drepte noen.

Men bevis på akkurat dette fins ikke. Og morfaren angret aldri. Fortelleren går i mange sammenhenger inn i rollen som historiker og formidler nøkterne fakta om både morfaren og tida han gjennomlevde. Like ofte må han imidlertid ta forbehold og erkjenne at det gjelder å kunne «forestille» eller «tenke» seg – altså dikte – når han vil trenge inn i stoffet og søke troverdige svar. Håpet er å skrive «rørende» om det grusomme eller uforståelige, før han innser: jeg klarte ikke å nå dit jeg ville.

De døde russerne trenger ikke hans ord. Holocaust og Zyklon B kan verken ties eller skrives bort. Tobarnsfaren og forfatteren Peter F. Strassegger på Bryne vil for alltid være barnebarnet til en fascist som helt til det siste hyllet Quisling. En sjølrettferdig SS-soldat og skribent som i ettertid, åpent og uten skam, i «Skriftemålet», beretter om egen siklende kåtskap i møtet med en sulten, liten, sovjetisk gutt og den vakre storesøsteren hans. Dette minnet røper definitivt en overgriper, ikke et uskyldig offer.

Den mangfoldige historien om forfatteren som ved hjelp av både muntlige og skriftlige kilder prøver å tegne et nyansert, sant portrett av en avdød morfar og hans verden, er interessant, oppviser mange kvaliteter og bærer boka.

Men av og til ser det ut som om det har gått for raskt i svingene. Teksten blir for ordrik og burde ha vært strammet inn, kommasettingen er vaklende, trykk- og skrivefeil skjemmer. Å la en tysker si: «Dort schläft ihr» virker unødvendig.

Og likevel, les denne ambisiøse, referanserike romanen. Den fortjener det.

Publisert: