Middelklassen i Midtvesten

BOK: Ambisiøs og imponerende første bok i bebudet trilogi fra amerikansk stjerneforfatter.

Jonathan Franzen fikk sitt gjennombrudd med romanen «Korrigeringer», utgitt på norsk i 2002.
  • Sigmund Jensen
    Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Jonathan Franzen: «Korsveien». Roman. Oversatt av Monica Carlsen.634 sider. Cappelen Damm.

Tolstojs «Anna Karenina» (1878) innledes med: Alle lykkelige familier likner hverandre, men hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte.

Utsagnet passer til amerikanske Jonathan Franzen (f. 1959), som er kjent for sine omfangsrike familiekrøniker i tredjeperson og med allvitende forteller. Franzens skarpe skildringer og sosiale innsikter gjør at han nyter både høye salgstall og kritikernes anerkjennelse.

Mursteinen «Korsveien», som kanskje er hans fineste siden «Korrigeringer» (2001), skiller seg ikke nevneverdig fra suksessoppskriften, men oppleves som tydeligere sosialrealistisk og mer menneskevennlig enn det vi ellers er vant til fra den kjølig intelligente observatøren Franzen.

Romanen er første bind i en trilogi med tittelen «A key to all mythologies», et lån fra Eliots «Middlemarch» og Casaubonds ufullførte manuskript. Boken tar til julen 1971 i forstaden New Prospect i Chicago, der prestegården betegnende nok heter Crappier, og nye ideer fra borgerretts- og studentbevegelsen har begynt å gjøre seg gjeldende.

Romanen er todelt. I «Advent» presenteres vi for familien Hildebrandt og problemene deres. I «Påske» tilspisses relasjonene og konfrontasjonene, og handlingen dras mot flere sceniske høydepunkter. Historien fortelles vekselvis fra ståstedet til far, mor og tre av deres fire barn.

Faren Russ er pastor, pasifist og borgerrettsaktivist, men med en svakhet for weed og menighetens sexy enke, Frances, som han natt og dag drømmer om å få til sengs. Barna har bare forakt til overs for ham.

Sønnen Clem blir ateist, dropper ut av studiene og verver seg til tjeneste i Vietnam. Datteren Becky er en sosialt suveren «american beauty» av en cheerleader som oppdager Gud når hun røyker sin første joint. Tenåringssønnen Perry har IQ på 160, plager de voksne med ubehagelige spørsmål og er nabolagets doplanger.

Moren Marion, som er en grå mus med ustelt hår og dårlig klesvalg, usynlig i alt annet enn som mor og med en tung bør av traumer som familien ikke kjenner til, er likevel den som gjør dypest inntrykk.

«Korsveien» er navnet på menighetens ungdomsgruppe, men spiller også på legenden om Robert Johnson som i 1936 skal ha møtt djevelen i krysset Highway 49 og 61 i Clarksdale Mississippi, og der byttet sin sjel mot enestående gitarferdigheter.

Noen Faust-fortelling er vel ikke dette, men romanen har en utpreget religiøs tematikk. Familien Hildebrandt gjennomgår store religiøse og moralske kriser, og familiemedlemmene står ved sine egne korsveier, der noen av dem tar imot det djevelen tilbyr – med begge hender. Alle strever med sitt forhold til Gud, alle har moralske anfektelser. Familien som entitet fremstår som religiøs i sitt vesen, idet også den tilbyr frelse og fortapelse.

Så kan man alltid innvende at Franzen er så suveren at det blir glatt, at middelklassens problemer er kjedelige, og at forfatteren i språk og stil kan virke nokså giddalaus her og der, og til og med overraske med snodige pinligheter og banaliteter som Monica Carlsen i sin ellers stødige oversettelse for øvrig ikke anstrenger seg nevneverdig for å dekke over.

Men i sum, i språk, stil, struktur, psykologi og enkeltscener, er dette stor skrivekunst. Franzen graver dypt i sine personers sjelsliv og moralske kvaler, og i refleksjonene omkring religion og kapital, kultur og samfunn. Han viser at romanen tilbyr innsikter som sjelden finnes andre steder, og at den ennå er et egnet medium til å utforske menneskets grunnvilkår og ideer.

«Korsveien» avrundes i mars 1974. Det er all mulig grunn til å se fram til fortsettelsen. Men med Jonathan Franzens sedvanlige publiseringstakt, går det muligens med ham som med Eliots Casaubond før den bebudete trilogien rekker å finne sin avslutning.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Visuelt til­trekkende og ytterst peda­gogisk

  2. Er det mogleg at etter­ordet kan vera den beste delen av ei bok? Det påstår Aften­bladets kritikar her

  3. Sexorientert terapi-roman

  4. Først og fremst spennende og velskrevet, og som bonus kan du lære noe

  5. Vil du forstå ytre høyre? I så fall bør du lese denne boken

  6. Reflektert og stillferdig om en verden etter katastrofen

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse