Finner i Finnmark

BOK: Medrivende om finske innvandrere i Finnmark.

Ingeborg Arvolas nye roman handler om finner som utvandret til Finnmark på 1800-tallet.
  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Ingeborg Arvola: Kniven i ilden Ruijan rannala – Sanger fra Ishavet. Roman. 440 sider. Cappelen Damm.

Jeg leste nylig samisk ættete Kathrine Nedrejords vesle sakprosabok «Flukta til Finnmark» (2021) der hun ved hjelp av skriftlige kilder og egen familiehistorie tar for seg soga til de mange finnene som pga. hungersnød eller andre forhold utvandret til Norge fra Lappland på 1800-tallet.

Det samme stoffet tematiseres i den handlingsmettete, energiske, frodige, ikke alltid like stramme jeg-romanen «Kniven i ilden» av den kvenske forfatteren Ingeborg Arvola (f. 1974, debut 1999) – og det slår meg umiddelbart at Kjell Askildsen kan ha evig rett: «Fiksjon er den beste dokumentasjon».

For i den fantasidrevne historien om finske Brita Caisa Seipajärvi – ugift tobarnsmor, usedvanlig vakker, arbeidsom og med magisk kraft i sine varme hender – lærer jeg mye om det landskapet, den kulturen, de lengslene og konfliktene som truer med å bli borte i den nedrejordske sakprosaen.

Romanhandlingen strekker seg fra 1859 til 1862. Hvert tidfestete hovedavsnitt innledes av en kort sakprosatekst som tar opp allmenne, historiske forhold. I etterordet kommenteres bl.a. bruken av kilder og finsk språk i den fascinerende fortellingen om Brita og hennes dramatiske liv.

I 1859 er jeg-karakteren 35 år, guttene hennes 11 og 3. Hun har opplevd en fornedrende kirketukt på hjemstedet og vil flytte for godt. Målet er Pykeijä eller Bugøynes, fiskeværet der den ene broren hennes nå bor med familien sin. Hun deltar snart i vårfisket etter lodde og torsk ved å bløgge, rense, flå, kappe og henge fisk på hjeller. Skildringen av dette kvinnfolkarbeidet damper av slit og svette og fungerer upåklagelig i all sin realistiske, insisterende tyngde.

I tillegg bosetter hun seg i deler av året lengre inni landet, ved Neiden. Dermed nærmer forfatteren seg det barndommens rike som hun har skrevet om i den slektsorienterte, intimt personlige romanen «Neiden 1970» (2017).

Det motivisk-tematiske mangfoldet er slående: Livet ved havet og på vidda og ved elva, i allslags vær og til alle årstider, rapporter om rein, pulk, skigåing og skolte-samer, pomorhandel og spritsalg, forholdet mellom foreldre og barn, behovet for å gå i sauna, gleden ved dans og finske sanger, frykten for å bli joiket, bibel versus folkelig overtro, rapporter om fødsel, sykdom og død, sjalusi, sladder og bygdekrangler, drømmenes og røverhistorienes kraft, hånda over en kvinnemage, trusselen fra domstolen – alt dette forplanter seg.

Mest spenningsskapende er kjærligheten mellom Brita og den gifte Mikko, bl.a. med intenst sanselige sexskildringer som resultat. Sammen er de to større enn hans Bibel og trumfer nærmiljøets fordømmelse.

Slutten er tankevekkende og bør ikke røpes.

Publisert: