På innsiden av prinsesse Dianas triste liv

Kristen Stewart er glimrende som den sorgtunge, ensomme og slitne prinsesse Diana, i tiden før ekteskapet til prins Charles gikk helt i oppløsning.

Kristen Stewart fikk en velfortjent Oscar-nominasjon for sin rolle som prinsesse Diana.
  • Kine Hult
    Kine Hult
    Journalist
Publisert: Publisert:

Spencer

Skuespillere: Kristen Stewart, Sally Hawkins, Sean Harris, Timothy Spall. Sjanger: Drama. Regi: Pablo Larraín. Nasjonalitet: Tyskland / Storbritannia / Chile. Aldersgrense: 12 år.

Grade: 5 out of 6

I en tekstplakat før filmen starter blir vi gjort oppmerksomme på at «Spencer» er en fabel om en sann tragedie. Det hadde kanskje ikke vært nødvendig for regissør Pablo Larraín å fortelle oss at det er umulig å hente ut nøyaktig og verifisert informasjon fra private familieselskaper hos den britiske kongefamilien, men meldingen kan like gjerne peke i retning av en rekke kunstneriske friheter. Disse kommer både til uttrykk i hendelser som sannsynligvis aldri har skjedd, men også i filmens ofte drømmende og surrealistiske form. Dette grepet skaper et effektivt bilde av et liv som ofte må ha fortont seg som et våkent mareritt.

Original tolkning

Kristen Stewart fikk en velfortjent Oscar-nominasjon for hovedrollen, og hun klarer kunststykket å gi sin egen originale tolkning av en av verdens mest kjente personer. Hun har et sikkert grep om fakter og stemmebruk, og er ofte skremmende lik originalen, men hun leverer langt mer enn en imitasjon. Det er imponerende gjort, ikke minst fordi hun på mange måter bærer hele filmen alene. Her er både dronningen og prins Charles redusert til statister, Camilla omtales bare som «henne», men hun dukker opp i en kort og ubehagelig scene, som tar opp i seg smerten begge de to kvinnene må ha følt, i et effektivt klipp.

Handlingen i «Spencer» strekker seg bare over noen få dager, da den britiske kongefamilien samles på Sandringham House for å feire jul i 1991. 10 år inn i ekteskapet med Charles har Diana mistet alle illusjoner om et lykkelig samliv med en mann som nå er ganske åpen om sitt utroskap. Hun kjører til juleselskapet alene, uten livvakter, kjører seg vill og ankommer etter dronningen, et klart brudd på reglene. Nervene ligger på utsiden, og ubehaget vokser jo nærmere den storslåtte herregården hun kommer.

Tåkelagt og fjern

Man kunne lett tenkt at denne filmen ville blitt som en litt lang episode i den glimrende tv-serien «The Crown», hvor Diana også har en sentral posisjon i den siste sesongen. Heldigvis klarer Larraín å gjøre noe annet, og tilsvarende bra, selv om tematikk som spiseforstyrrelser, ekteskapsproblemer og en kjølig svigerfamilie er til stede begge steder.

Filmen byr på storslåtte bilder fra overklassens vakre bygninger og landskaper, og flere interessante og stilsikre klipp fra områdene hvor de ansatte jobber lojalt for å skape de luksuriøse rammene rundt kongefamiliens julefeiring, og for å sikre at tradisjonene og ritualene følges til punkt og prikke.

Å skape noe nytt ut fra en historie «alle» kjenner er også en interessant kunstnerisk øvelse. Her løses det ved å gå tett på hovedpersonen og samtidig la omverdenen være forvirrende, tåkelagt og fjern. Det er et effektivt grep for å skildre fortvilelsen hos noen som aldri kan unnslippe offentlighetens lys, men som heller ikke kan holde det ut.

Publisert:

Film- og tv-anmeldelser

  1. En heller svak og forut­sigbar kjærlig­hets­historie i en veldig fransk ramme

  2. Morsom, men tynn ninja-oppfølger

  3. Kunne blitt ein thriller om eit av verdas mest kjente bygg. Men nei...

  4. Manuset er nesten komisk svakt. Og skode­spelet. Og regien

  5. Sex og snakk på fransk

  6. James Bond-skaparen hadde ideen. Nå er den utrulege, men sanne, historia frå krigen blitt film

  1. Film- og tv-anmeldelser
  2. Film
  3. Anmeldelse
  4. Filmanmeldelse