Spellemann til Arne Skage?

Det tok Arne Skage 30 år å lage en soloplate. Når den først kom, er det beint fram strålende greier han serverer.

Arne Skage bor i Flekkefjord. På sin debutplate «Procrastination blues» hyller han New Orleans, der brorparten av albumet er spilt inn.
  • Leif Tore Lindø
    Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Arne Skage: «Procrastination Blues» (Slide Productions)

I’ll be famous when I’m dead, synger Arne Skage, som et slags right hand man-mantra. Skage har vært nettopp right hand man-gitarist i 30 år.

Han er en strålende strengespiller, noe folk som Reidar Larsen, Thomas Dybdahl, Eriksen, Svein Tang Wa og spellemannominerte Joe Rusi har visst å benytte seg av. Skage har navnet sitt på over 70 innspillinger, men å sette sitt eget navn på coveret har tatt ham en drøy mannsalder.

Greit nok det. Verden har kanskje for mange høvdinger og får få indianere. Men når han først fikk fingen ut, vår mann i Flekkefjord, er det vel verdt å lytte på.

Skage har en forkjærlighet for Louisiana og New Orleans, og det var dit han reise for å bygge grunnmuren til sin solodebut «Procrastination blues», der noen av byens mange og gode musikere har bidratt.

Resultatet er knallgodt.

New Orleans gir folk en viss type assosiasjoner, kanskje til dixie-jazzen, de store, marsjerende korpsene, god stemning og Louis Armstrong. Skage har tatt med seg biter av alt denne smeltedigelen har å by på inn i sangene sine.

Utgangspunktet er bluesen. Krydderet er alle stikkveiene han tar.

Arne Skage er en vidunderlig gitarist og en litt mindre vidunderlig vokalist. Mer enn brukbar, for all del, og rett inn i tradisjonen av gode gitarister som tenker at de like godt kan synge sjøl, og kommer fint fra det.

Han har ikke den røsten som kan bære sangene alene, men det trenger han heller ikke. Han bruker stemmen effektivt i den enormt rike floraen av gitarer, tangenter, feler, komp, korister, blåsere, orgel og alt som er puttet inn i denne lille festen av et album.

Bare åpningssporet «Dressed up to get messed up» gjør deg småsvett og oppstemt. Tittelsporet «Procastination blues» er en litt roligere biltur gjennom landsbygd, en stødig cajunblues om å stadig utsette alt som kan utsettes. Amen til det.

«King of the hill» kunne vært et av Tom Waits’ sirkusnumre, en finfin sang med frittgående piano og tuba som setter deg rett inn i en sliten bar i New Orleans der mottoet er «why think big when you can’t thing small».

Samme Tom Waits kunne nok framført versene på «Nice and funkyfried», selv om Skages tilnærming til den småsleipe, funky stilen er litt ryddigere. «Famous» er en herlig, ironisk blues om uforløst potensial, «Soulfood mama» en klassisk «heller ei sjikklige koge-kåna enn ei te pynt»-blues. Nok en gang preges lydbildet av ekte, varme og suverent godt trakterte instrumenter, og nok en gang er det en skikkelig, skikkelig god sang.

Er det masse småfrekk gitarspilling? But of course. Sånn er det fra start til slutt. Og i dette terrenget oppdager du etter hvert at Skages stemme passer veldig godt inn. Litt rasp, litt mikrofoneffekter og hu hei, hvor det går! Han får også spilt skikkelig fra seg i det buldrende instrumentalsporet «River Road» til slutt.

Albumet er en stilmiks av blues, mardi gras, funk, cajunmusikk, R & B, litt country-triks og masse annet som hyller New Orleans. For dem som er spesielt interesserte, kan vi nevne at musikerlisten består av Reidar Larsen på piano, trommeslager Terence Higgins (Dirty Dozen Brassband, Ani Difranco, Tab Benoit, Don Was, George Porters running pardners), John «Papa» Gros på keyboards (Papa Grows funk, Little Feat-vikar, George Porters running pardners), Iguanas bassist René Coman (Willy DeVille, Alex Chilton), Dr. Bekken på tuba, bassist Atle Rakvåg (Depress), Lars Christian Narum på Hammond b3 ( Narum/Hellbillies), Jonno Frishberg på fele (Mamou), trekkspillerne Steve Conn (Sonny Landreth, Bonnie Raitt) og
Arve Håland (Cajun Gumbo) og koristene Erica Falls, Tricia Bouttè, Leslie B. Smith, Daniel Eriksen, Joe Rusi, Inge Svege og Thale Log Skage.

Ikke navn du kjenner igjen? Glem det, og bare hør på hvordan de spiller og synger. Oh, mama! Albumet er sjelfullt, organisk, varmt, morsomt, lekent spilt og en mangfoldig og god hyllest til mangfoldig by og musikk-kultur.

Jeg setter pengene mine på at Skage blir ropt opp når bluesprisen deles ut på Spellemann-utdelingen neste år.

Beste spor: «King of the hill», «Nice and funkyfried», «Famous».

Publisert:
  1. Plateanmeldelse
  2. Musikk
  3. Norsk musikk
  4. Anmeldelse

Mest lest akkurat nå

  1. Tankbil veltet: Saktegående kø på E39 og inn mot Randaberg sentrum

  2. 20 grader i dag, uvær til natten

  3. Først da turisttrafikken omtrent var borte, fikk Sandnes svar om Preikestol-skilting

  4. Ferde vil øke bom­takstene på Nord-Jæren

  5. Lokalt lag storspilte - klar for kvartfinale

  6. Rundt 15 prosent av kvinner har syndromet. – De fleste vet det ikke