Liten roman om store ting

BOK: Kristian Klausen forteller fra den gangen Anne Frank og hennes jødiske familie bodde i Drammen.

Kristian Klausen: Anne F. Roman. 137 sider. Cappelen Damm.

Forfatteren kaller selv sin siste roman, «Anne F», for en «kontrafaktisk fantasi». Det betyr helt enkelt at han setter virkelige, historiske, mennesker inn i et miljø der de aldri har vært, og dikter videre på dem og hendelsene i deres liv slik de kunne ha vært.

Slike kontrafaktiske historier har bestandig vært populære, og utgjør en egen undersjanger i roman- og historieskrivingen. Drammenseren Kristian Klausen (1971, debut 2008) har selv med flott effekt benyttet teknikken før, som i fjorårets «Døden i arbeid». Vinterens «Anne F.» er ikke like vellykket, der hjembyen nok en gang er episenteret i forfatterens verden: Alt som skjer og har skjedd, har skjedd eller kunne ha skjedd i Drammen, på samme måte som alt som har skjedd og skjer i Drammen, på ymse vis også skjer over alt.

Med utgangspunkt i de mørkeste åra i andre verdenskrig, omkring 1942-44, skildrer «Anne F.» kjernefamilien Franks liv og skjebne. Den virkelige Anne Franks dagbok («Het Achterhuis») er en kanonisk rapport fra krigen, oversatt til 50–60 språk, men på norsk først i 1952 – vi hadde våre egne heltehistorier (Max Manus og gutta på skauen og i nære farvann) som skulle ut først. Med «Anne F.» avkler Klausen norsk sjåvinisme der han lar Anne Franks far, den eneste overlevende i familien, komme tilbake til Drammen og forgjeves forsøke å finne en norsk forlegger til datterens dagbok.

Men bokas 15 lettleste kapitler vil så meget mer enn den får plass til på sine få sider: Den skisserer hvordan det er å være i livsfare og modnes til kvinneerfaringer for en dagbokskriver under så klaustrofobiske forhold at et koronaisolat på pleiehjem i dag sammenligningsvis kan fortone seg som folkefest og karneval. Den viser skriftens betydning, hvordan Annes dagbokskriving er «en overlevelsesstrategi». Den viser en familie i oppløsning under presset foran eget holocaust. Den viser også «norske» holdninger under krigen, fra modig assistanse til selvforelsket angiveri.

Men den har ikke bestemt seg for hvem hovedpersonen skal være: «Anne F.» kunne like gjerne hete «Otto F.», så dominerende plass som Annes far har, i en roman skjemt av trykkfeil, en del sentimentalitet samt språklig slapphet («dødsdommene som ble motstandsfolk til del»).