Jammen er det kjipt å leve, gitt

BOK: Denne boka er vidunderlig velskrevet. Synd den handler om sytete pappfigurer.

Dordi Strøm skriver så vakkert. Men hvorfor er figurene i «Flog» så veike? Foto: Samlaget

  • Steinar Brandslet
Publisert: Publisert:

Grade: 3 out of 6

Dordi Strøm: Flog. Roman. 324 sider. Samlaget.

Verden er full av sterke kvinner. De er ikke med i denne boka.

I 1945 føder et barn et barn og blir sammen med voldtektsmannen. Det var neppe så lurt, men i «Flog» er kvinnene ofre, og nesten bare det, og mennene er svin, og nesten bare det.

Alt går i arv, og alt går i miljø. Romanen «Flog» følger en familie gjennom tre generasjoner. Farmor Åsta blir altfor tidlig mor til psykosønnen Fred. Han er også en grunn drittsekk, akkurat som voldtektsfaren, og sånn skulle det fortsatt til neste generasjon.

Men Freds datter er ei grepa jente som spiller håndball, leser bøker i kottet og prøver å bli klok. Hun savner en far som er til stede, og hun er trist.

Handlingen springer fram og tilbake, som å bla på måfå i et støvete fotoalbum. Her er farmor gammel og her er hun et barn og her er hun voksen igjen. Det er fascinerende en stund, men så oppdager du at ingen smiler, at det meste er i tåkete sort/hvitt og at fargene har begynt å renne og falme selv på de nyeste bildene.

Jeg beviser nå at menn er følelseskalde, men jamring blir anstrengende å høre på i lengden når jamreren ikke samtidig leter etter løsninger. Sympatien går over. For det er ikke sikkert det var så dumt at far din forsvant når alternativet var at han ble hjemme og lagde hekkan og slo mor di.

Generasjonene er klisjeer som deler tristessen. Løsningen er å bli hard eller gi opp. Døden er en befrier og ikke en jævel som du skal skjelle ut og holde på avstand fordi barn lukter godt og våren alltid kommer tilbake og ikke ta det fra meg! Ikke ennå.

Jeg håper debutanten Dordi Strøm fortsetter å skrive, og at det ikke går 50 år til neste bok, for hun ordformer så vidunderlig veldreide setninger, knappe i stilen. Hun bruker ei linje eller to der andre ville pjattet i vei i sidevis. Jeg liker sånt, men hun repeterer som refreng i en klagesang, og det blir litt trøttende når den samme stilen går over 300 sider.

Bare hun gir slipp på denne selvmedlidenheten som hun utsetter figurene sine for. De må slåss. De må da pigede slåss!

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. «Homeland» på speed

  2. Denne debutanten håper jeg å se mer til!

  3. Fra biografiske ekko til dikterisk lek

  4. Suksessforfattaren prøver noko heilt nytt i sin nyaste roman

  5. Glimrande bok om tyske soldatar i Norge under krigen

  6. Vår anmelder liker fortellingene om disse misfornøyde, forsmådde og forbanna personene

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse
  4. Roman
  5. Litteratur