Dødshjelp-drama skraper i overflaten

«Blackbird» er en film om aktiv dødshjelp, men tør aldri bore skikkelig i de etiske dilemmaene. I stedet ender den opp som et ganske midt på treet-familiedrama.

Det ser kanskje ut som en lykkelig familiekomst, men gjengen som møtes i «Blackbird» er der for å ta avskjed med ett av medlemmene.

  • Kine Hult
    Kine Hult
    Journalist
Publisert: Publisert:

Blackbird

Skuespillere: Sam Neill, Susan Sarandon, Anson Boon, Kate Winslet, Rainn Wilson, Lindsay Duncan, Bex Taylor-Klaus, Mia Wasikowska. Sjanger: Drama. Regi: Roger Michell. Nasjonalitet: USA. Aldersgrense: 12 år.

Grade: 3 out of 6

Dette er et klassisk eksempel på en film hvor man fort kan la seg blende av at den er så vakkert filmet og av at den er proppfull av dyktige skuespillere fra øverste hylle. Men etter en stund blir det dessverre tydelig at den pirker i overflaten i stedet for å gå tungt inn i de temaene den selv legger på bordet.

Susan Sarandon spiller hovedrollen som den rappkjefta, intellektuelle matriarken Lily som snart skal dø. Hun har ALS, og merker at kroppen visner bort. Hun har ikke lyst til å avslutte livet i en kropp som har sluttet å virke, koblet til maskiner som hjelper henne med å puste og å innta næring. I stedet skal hun ta sitt eget liv hjemme i det vakre huset hun deler med sin lege-ektemann, men før dette skjer skal den utvidede familien samles en siste gang.

To umake døtre ankommer, den ene med sin velpolerte kjernefamilie, den andre med sin lesbiske av og på-kjæreste. Lilys beste venninne Liz er også med. Fra første stund oppstår gnisninger mellom søstrene, hvor den ene er så prektig og ordentlig at hun framstår som verdens kjedeligste person, mens den andre er en deprimert nevrotiker med hullete klær og piggene ute.

Men til tross for et og annet følelsesutbrudd går det aller meste av filmen med til å vise fram smakfullt møblerte, trivielle settinger, hvor de medvirkende prater om løst og fast og mimrer om diverse hyggelige ting de har opplevd sammen. De spiser og drikker og koser seg, og sirkler seg altfor sakte inn mot den egentlige årsaken til at de er samlet. Vi får riktignok noen spredte drypp, men enhver anledning til å debattere det som snart skal skje, forspilles.

På den måten blir filmen, som er en ny versjon av danske «Stille hjerte» fra 2014, redusert til et ganske middels familiesammenkomst-drama, med berøringsangst for det som egentlig er det sentrale temaet. Den er absolutt velspilt, men oppleves som litt grunn.

Publisert:

Film- og tv-anmeldelser

  1. Super-kalkun fra Netflix

  2. Romantikk i livets høst

  3. «Eg heldt på å kjeda meg i hel den første halvtimen, men så...!»

  4. Animert moro for menigheten

  5. Du vet at serien treffer blink når du roper «Akkurat sånn er det!» til tv-en

  6. «Handmaid’s tale» held same høge – og mørke – nivå i sesong fire

  1. Film- og tv-anmeldelser
  2. Anmeldelse
  3. Filmanmeldelse