Tilfeldighetenes spill

– Ideen om at vi ikke skal tukle med naturen, er basert på uvitenhet, sier professor Jo Røislien.

Publisert: Publisert:

Tv-profilen Jo Røislien forteller at vi ofte blir lurt av våre egne hjerner, fordi vi leter etter systemer der det ikke er noen. Foto: Jon Ingemundsen

Denne artikkelen er over to år gammel

– Tilfeldigheter er med og styrer enorme deler av livene våre, men vi er ikke klar over det. Vi liker det ikke noe særlig heller, sier Jo Røislien.

Du har sikkert sett ham på tv. Den høye matematikeren med det bustete håret som i sitt siste tv-program, «Kampen om livet», har reist verden rundt på jakt etter svar på de helt store spørsmålene. Kan vi klone oss selv? Kan vi regne ut om vi er alene i verdensrommet? Går det an å leve evig?

Siden 2015 har han vært ansatt ved Universitetet i Stavanger, det siste året som professor i medisinsk statistikk.

Hjernen lurer oss

– Hvorfor liker vi ikke at tilfeldigheter styrer oss?

– Tilfeldigheter er anti-intuitive. De passer ikke med hvordan hjernen fungerer. Hjernen er opptatt av å samle inn informasjon, og basert på det, trekke konkrete slutninger. Der kommer det et dyr med store tenner, jeg snur meg og løper. Vi prøver å oversette all informasjon inn i sånne veldig sikre beslutninger. Men det vi ikke tar med i regnestykket, er det som gjerne kalles naturlig variasjon. Du kan spise sunt, trene mye, alt er greit, men du kan fortsatt få kreft. Det er uflaks, vi liker ikke uflaks. Samfunnet vårt har vridd seg den veien at vi tror alt er opp til den enkelte. Men det er jo ikke det.

– Vi leter etter årsakssammenhenger der det ikke er noen, altså?

– Ja. Det å se etter mening, er veldig menneskelig. Det å ha mening i tilværelsen, er et av de definerende trekkene ved å være menneske. Vi lager samfunn basert på hva vi er enige om at vi tror på og mener at gir mening. Så tolker vi alle tilfeldigheter ut fra dette systemet. Personlig synes jeg det er litt fint at tilfeldighetene er med på å definere livene våre, at vi ikke har så god kontroll. Vi kan alle ta valg som gjøre det bedre for oss, men jeg synes noen av de beste valgene jeg har gjort, er at jeg har våget å følge tilfeldige hendelser som har dukket opp.

– Det er altså om å gjøre å ikke ha for mye system?

– Det er fint å ha en plan, men hvis du blir altfor opptatt av planen i livet, klarer du ikke gripe tak i alt det andre spennende som skjer. Da jeg var student, var jeg helt klar på at jeg var på jakt etter ei jente som skulle være høy, minst 1,78. Hun skulle være brunette og hun skulle i hvert fall ikke være trønder. Jeg endte selvfølgelig opp med en liten, blond trønder. Hadde jeg vært for oppsatt på planen, hadde jeg jo ikke møtt kona mi. Det samme med tv-karrieren. Jeg hadde ikke noe behov for å være på tv. Jeg er matematiker, syntes ikke media var noe spennende sted i det hele tatt. Men da jeg ble spurt om å prøve med som programleder på NRK tenkte jeg, hvorfor ikke. Og plutselig endret livet seg. Så det var jeg som sa ja, men jeg hadde ikke planlagt å bli spurt om å være på tv. Disse tilfeldighetene og valgene ligger vevd sammen, og jeg liker at tilfeldighetene gir oss muligheter.

– Genmanipulering er ikke farlig

– Noe av det «Kampen om livet» handler om, er genmanipulering. Dette er et felt som det knytter seg en del skepsis til. Skyldes motstanden fordommer og uvitenhet, eller finnes det vektige grunner til ikke å «tukle med naturen»?

– Ideen om at naturen er noe man ikke skal tukle med, er basert på uvitenhet. Vi har avlet fram dyr i hundrevis av år, og avl er jo manipulering av gener, så det å tukle med naturen, det har vi holdt på med i lang, lang tid. Men moderne genmanipulering, som handler om å klippe og lime enkeltgener, er relativt nytt. Det handler fortsatt bare om å forandre på genetikk hos dyr og planter for å frambringe egenskaper vi vil ha, men det går mye fortere. Vi hopper over arvebitene, så det har mindre risiko i den forstand at du ikke får med uønskede egenskaper, du ender bare på det du vil. Jeg er opptatt av at vi må vite hva vi diskuterer. Det er kjempefint å være forsiktig, men vi må ikke bli så forsiktige at vi ikke kan høste av de gode tingene som genmanipulering kanskje kan gi oss. Å splitte atomet, det kan du lage atombombe av, eller du kan lage kjernekraftverk, som kan varme opp en by. Det er den samme teknologien, den ene er skikkelig ond, den andre lager varme hus.

– Mange vil hevde at kjernekraftverk også er problematisk?

– Fordi?

– Fordi at når det går galt, kan det gå så fryktelig galt. Som i Tsjernobyl.

– Ja, folk snakker om Tsjernobyl om og om igjen. Men det er ingen energimetode i verden som har krevd så få menneskeliv som kjernekraft. Det som tar flest, er olje og kull. Og det måker vi på med. Det synes vi er helt greit. Det er ingen som sier «farlig» om det, annet enn at det er farlig for miljøet. Det handler om manglende kunnskap, og da er det lett å bli litt redd, spesielt når man ser enkelteksempler som er kjipe, både med kjernekraft og genmanipulering. Det er ikke noe bra med Tsjernobyl, det er ikke noe bra med genmanipulert mais som gjør at bøndene er nødt til å kjøpe et spesielt sprøytemiddel som er veldig dyrt. Men det betyr ikke at atomer er farlig, eller at det å klippe et gen i seg selv er farlig.

Matematikk finnes overalt

– Du er veldig tverrfaglig orientert, mens mange av oss gjerne har tenkt at matematikk stort sett bare hører hjemme i matematikktimene. Bør vi implementere mer matematikk i flere sammenhenger enn det vi gjør i dag?

– Vi har en tanke om at regning, det er enten penger eller teknologi. Men det er jo ikke bare penger og teknologi som kan telles og måles. Kropp og samfunn kan også telles og måles. Og regnes på. Jeg savner litt at man viser at det å regne på ting handler om å være strukturert. Jeg som jobber med helsefag treffer til stadighet folk som sier at hadde vi visst at matematikk hadde noe med kropp å gjøre, så hadde vi fulgt med i mattetimen.

– «Jeg kommer aldri til å få bruk for dette», er det mange som har sagt i mattetimene opp gjennom årene.

– Ja, og det skjønner jeg, for det har hatt en tendens til å være veldig ensidig. I mine øyne er for eksempel en jurist en matematiker. For det handler om at man må forholde seg til et regelsett, så dukker det opp et problem som skal løses, og man må finne ut hvordan man løser dette problemet innenfor noen gitte rammene av sannheter som man ikke kan tråkke over. Jeg savner at matematikk i skolen brer ut dette spennet, viser at det handler om å være systematisk og finne svar innenfor gitte rammer, å se etter system og strukturer uten å bli lurt av tilfeldigheter som tilsynelatende kan generere system og strukturer, selv om de ikke er der. Det er det matematikk handler om for meg.

Den vanskelige statistikken

– Ser du ofte at min yrkesgruppe tabber seg ut med å finne statistiske sammenhenger som ikke er reelle?

– Alle tabber seg fra tid til annen ut på å se systemer der det ikke er noen. Det er fordi statistikk er anti-intuitivt, det strider mot vår måte å tenke på. Og så har vi ikke særlig opplæring i det på skolen. Der handler det mye om den deterministiske tankegangen, at ting er bestemt. Dette brødet koster fem kroner, det betyr at to koster ti, og så videre. Men vi lærer veldig lite om hvordan vi kan strukturere informasjon som peker i alle retninger og bruke matematikk til å finne det som er mest sannsynlig. Jeg jobber med oppegående forskere på alle mulige fagfelt, og de dummer seg like mye ut som journalister. For det er vanskelig. Jeg skulle gjerne hatt litt mer statistikk inn i skolen, rett og slett fordi samfunnet vårt flommer over av tall, og vi må lære hvordan vi skal tolke dem.

– Et annet vanskelig felt å manøvrere i, er forskning. Finnes det en god metode for vanlige folk til å finne ut om avisartikkelen man leser om at sjokolade er sunt, holder mål rent vitenskapelig?

– Det kan være vanskelig å lese for et utrent øye, men noe av det viktigste vi ser etter, er var det mange som var med? Hvis man har sjekket preferanse for sjokolade på åtte stykker, er det ikke sikkert det gjelder for fem millioner nordmenn. Det andre er at vi som driver med forskning, aldri hører på resultatet fra én forskningsartikkel. Vi venter til det er kommet mange, så ser vi hva hovedtendensen i disse artiklene er. Når det kommer 25 artikler som konkluderer med det samme, da kan man begynne å stole på det. Sånn sett er det jo litt synd at disse enkeltartiklene, som vi forskere ikke legger så mye vekt på, trykkes på forsidene av VG og Dagbladet som om de var sannheten. Det gjør det jo vanskelig for folk å forstå hva de skal tro.

Publisert: