Ekstasen uteble

Jeg trodde det skulle være helt uvirkelig. Da jeg plutselig satt med det i fanget som jeg ønsket meg aller mest, var det bare rart, egentlig. Nå er det stort og skremmende. Det er livet mitt det handler om, sier Pål Sverre Valheim Hagen, og det er nå jeg har valget.

Publisert: Publisert:

Pål Sverre Hagen. Foto: Håkon Vold Foto: Håkon Vold

  • Tommas Torgersen Skretting
    journalist
iconDenne artikkelen er over 19 år gammel

Pål Sverre Valheim Hagen 19 år, Nesodden, oppvokst Jåtten. Men det er jo fantastisk. Og stort for sjøltilliten. Pål Sverre Valheim Hagen har bodd 11 år på Østlandet. Men båndene er fremdeles så mange og sterke at han selv sier at han er fra Stavanger. Dialekten sitter også. Jeg gikk dramalinje på videregående. Det frigjorde interessen min for teater. Jeg søkte Teaterhøgskolen i fjor også, som 18 åring. Kom ikke lenger enn andre prøve. Det var skeis da, men jeg ser nå at jeg helt klart var for ung. Jeg hadde manglet noen store brikker om jeg hadde kommet inn da.

Det gikk altså ikke i første forsøk. Dermed tok han ett år på Romerike folkehøgskole. Også han. Mange unge med scenesug går der. Jeg fikk se hvordan jeg fungerer ute i verden Opptaksprøver på Teaterhøgskolen er nærmest en obligatorisk del av undervisningen ved Romerike folkehøgskole.

Veldig mange søkte. Det førte til et press på prøvene. Alle vil inn. Men det må man bare heve seg over. En må kjøre sitt eget løp. Pål Sverre Valheim Hagen satset på sin fascinasjon for Beckett og framførte en monolog fra «Mens vi venter på Godot». Etter andre prøve, der han også sang «I natt jag drömde» og leste en av Æsops fabler, følte han ikke at han hadde fått vist sitt beste. Det gikk forsåvidt greit. Ikke full klaff. Jeg forholdt meg derfor nøytral. Var på slektsstevne her i Stavanger da jeg fikk telefon om å møte til tredje prøve. Jeg kom i en tidlig gruppe og fikk det raskt overstått. I det jeg gikk ut døra, begynte analysene å bygge seg opp.

Hva synes de? Hva slags signaler sendte de ut? Ni dager med dette! Til slutt kommer du fram til at du ikke vet noenting. Virkelig ingenting. Du får heller ingen tilbakemelding. På slutten var jeg så sliten. Jeg visste at noen venner av meg skulle ned for å se lista. Dersom mitt navn sto der, ville de ringe. Den ble offentliggjort klokken 14. Så klokken 14.10 ringte jeg telefonsvareren min. Jeg satt på min fars kontor (Roar Hagen, tegner i VG). Det var én ny beskjed. Den fortalte at jeg var kommet inn

Jeg ble nummen. Gikk ned for å se selv etterpå, opplyser Pål Sverre Valheim Hagen. Jeg tror ikke det har innhentet meg ennå.

Publisert:

Les også

  1. Som jagerflygerlinja

  2. To fine ting

  3. Hadde gitt opp

  4. Fra birolle i skoleteater