Garborgs sterke mor i Sandal

Ane Olina Garborg hadde ni barn i alderen 19 år til 18 dager damannen hennes, far til Arne Garborg, gjorde slutt på livet sitt.Likevel tok Ane Olina ungeflokken med seg og flyttet til ny gård iSandal.

Denne artikkelen er over 21 år gammel

SANDAL: Ane Olina må ha vært et sterkt menneske. Hun er kommet altfor lite fram. Det samme gjelder Garborgfamiliens år i Sandal. De bodde der i nærmere 30 år.

De fleste av Arne Garborgs søsken hadde sin barndom og ungdom der, påpeker Else Olsen, aktiv i Madla Historielag.

Nå er det bare våningshuset igjen av gården til Garborg-familien.Huset burde hete Garborgheimen, mener Else Olsen.

Hun har fra mange forskjellige kilder samlet stoff om Ane Olina, dikterens mor, og om livet til Garborgfamilien i Sandal.

Ane Olina var knapt 17 år da hun giftet seg med Eivind Ådneson Garborg. Hun kom fra en sterk ætt og var blant annet i slekt med Lars Oftedalfolket i Stavange. 12 av 18 ordførere i Gjesdal fra 1838 til 1939 kom fra Ane Olinas morsætt. Styrken fra slekten kom godt med i alle prøvelsene Ane Olina ble utsatt for, påpeker Else Olsen.

Drev gården alene Ane Olina drev selv gården fra 1870 til 1875. Da var nest eldste sønn Jon blitt 20 år og kunne overta: Mot at han tok forsørgeransvaret for alle yngre søsken.

De farløse barna til Ane Olina var Arne 19 år, Stine 17 år, Jon 15 år, Samuel13 år, Eivind 10 år, Inger Marie 7 år, Abel 5 år, Ole 2 år og Ane Olina på 2-3 måneder da hele familien flyttet til Sandal.

Ut fra Samuels beretning kan livet i Sandal høres ganske idyllisk ut: Han skriver om melkekjøring, skolegang på Madla, bading i Stokkavatnet like nedenfor, seiling og fisking, andejakt, grøfting og steinsprengning. De dro også til Revheim kirke, selv om Samuel minnes at «mor aldri sa eller leste noe religiøst».

Arbeidsjern Som godt voksen i Amerika mintes Samuel sin mor som «svære te arbeida kogte, molka, laga smør, ost, vaska klæe, kjæral, velte om, heldt huse reint, spødte, bødte, sauma, bagte flad-brø, epplekaga, var mæ i skurn, slaatten, epplesjauin men inkje i trøskjing o' maling».

Et blodslit måtte det ha vært for Ane Olina som ved siden av den store ungeflokken skulle drive gården.

Likevel ble hun ikke lenger knuget av uhyggen som ruget over Garborg-gården på Jæren der mannen hengte seg i løa i 1870. Forut gikk mange tunge år da dikterfarens grublerier satte sitt dystre preg på hele familien.

Skal vi dømme etter et brev fra Ane Olina den yngre til søsteren Inger Marie, beskrives barndomsårene i Sandal som lyse der «vi sprang rundt huset og løp omkring i markene frie og glade».

Garborgloen Garborg-gården hadde vakker utsikt rett mot Stokkavatnet. Markene gikk helt ned til vatnet og ut mot Revheimsveien. Loen, et dalsøkk mellom huset og Stokkavatnet, er i dag et friområde som kalles Garborgloen.

Her ønsket Arne Garborg å sette opp en dikterhytte. Det var før han kjøpte Knudaheio, forteller Else Olsen.

26. august vil Madla Historielag sette opp en bronseplakett her til minne om dikteren.

Støttet moren Arne Garborg var voksen da familien flyttet til Sandal og hadde til dels flyttet hjemmefra. Ifølge Tor Obrestad fulgte han med flyttelasset om vinteren og ble til høsten for å støtte sin mor. I november 1871 kom han tilbake for ett år. Da hadde han et trykkeri hjemme på salen i Sandal for å gi ut Lærerstandens Avis.

Selv om Arne ikke var så mye hjemme, var han storebroren som støttet sin mor og sine søsken.

Fra sin hybel i Kristiania trakk han opp linjene for sine søskens utdanning og framtid. Alle ble godt skodd, både for yrke og levebrød, påpeker Else Olsen. Senere dro de fleste til Amerika.

Hun mener moren betydde enormt mye for Arne Garborg. Hun lånte ham penger og godtok at han var annerledes.

Ved sine studier av Garborg-familiens kår i Sandal, blir Else Olsen slått av at det nok ikke alltid var like lett å bære Garborg-navnet., spesielt ikke etter at «Mannfolk» var kommet ut. Det fikk lillesøsteren til Arne, Ane Olina den yngre, erfare da hun ikke fikk jobb etter endt lærerskole. Bitter dro hun til Amerika.

I USA ble Samuel, bror av Arne, betraktet som en kommunist da han oversatte «Fred» til engelsk. Manuskriptet ble beslaglagt.

Garborghuset overlevde Garborgene hadde gården til slutten av århundret da Jon Garborg kjøpte seg en større gård ved Skien. Ane Olina flyttet til Amtmannsmauet i byen i 1882 sammen med sin yngste datter. Senere giftet hun seg på nytt og flyttet til Heigre i Høyland hvor hun etter alt å dømme fikk en god alderdom.

I sin oppvekst var Else Olsen ofte innom Garborg-gården i Sandal. Den ble i 1903 kjøpt av Ropeid-familien som drev den i tre generasjoner, helt til Lars Ropeid i begynnelsen av 80-tallet måtte flytte på grunn av boligutbyggingen. Men hovedhuset står fremdeles om enn noe utbygget. Her bor fjerde generasjon i Ropeid-familien.

Gårdsdriften måtte Lars Ropeid føre videre på Hegre utenfor Sandnes. Men minnene om Garborgheimen lever videre.

Nå håper Lars Ropeid på at folk i nabolaget blir oppmerksomme på Garborgloen, med benk og steinbord, som et minne om dikterens hjemsted i Sandal.

Og kunne Stavanger kommune åpne bekken i Garborg-loen, den som nå går i rør, ville både Lars Ropeid og Else Olsen synes det blir en verdig perle for folk i Stavanger.