Mørkt, mangefasettert, mesterlig

Når fedrenes synder og pubertal brutalitet utløser hat og hevn.

9788202512309.jpg
  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 6 out of 6
iconDenne artikkelen er over fem år gammel

Da jeg studerte på 1960— og 70-tallet, altså i tidenes morgen, var den franske sosiologen Robert Escarpit en sentral akademisk guru. Han hevdet at litteraturen sirkulerer i to atskilte kretsløp – det dannete og det populære. Seriøs litteratur kjøpes i bokhandelen, leses i skolen og blir pensum ved universitetet. Underlødig trivialkunst, som krim, legges ut for massesalg i kiosker og på supermarkeder, neglisjeres av skole, bibliotek, kulturredaksjoner og litteraturforskning, retter seg mot dem som søker underholdningsvold eller svulstige følelser og er langt billigere enn den innbundne kvalitetslitteraturen.

I dag er dette skillet utvisket. De to kretsløpene glir over i hverandre. På 1980-tallet skapte norske forlag en billigbok-boom der krimen sto fram som et viktig salgsobjekt. Populær- eller sjangerlitteratur ble dyrket av seriøse diktere, fikk innpass i bokhandelen, havnet på biblioteket, ble anmeldt i avisene, opphøydes til pensum for elever og studenter og ble in-litteratur, også blant forskere.

Den økte interessen for krim på alle nivåer innenfor det litterære systemet gjør at sjangeren er blitt en vekstnæring. Forlagene gir årlig ut en tsunami av lett salgbar krim – gjerne mens bokklubbene står i kø for å markedsføre sjangeren.

At tallet på krimromaner er økt så enormt, har ført til debatt. Kritikeren Ingvar Ambjørnsen, som selv har operert innenfor sjangeren, hevdet for et par år siden at den kunstneriske gehalten på mye av den spenningslitteraturen som markedsføres, bl.a. ved påsketider, er helt uakseptabel og vitner om at bokbransjen mer og mer lar børstenkingen dirigere utgivelsespolitikken.

Denne kritikken har mye for seg. Men den rammer definitivt ikke «En femte årstid» av prisbelønte Torkil Damhaug (f. 1958, debut 1996). En thriller som er ambisiøs i opplegget, mesterlig i utformingen – perspektivrik, full av bevisst plasserte ledemotiv og passe innfløkt i strukturen, intenst spennende og psykologisk dyptpløyende i sin kretsing om menneskesinnets irrganger.

Handlingen utspiller seg i den dystre, fiktive bygda Hammerdal i Lillestrøm-regionen, tar utgangspunkt i en dødsulykke som finner sted 25. juni 1978 under TV-overføringen av VM-finalen i fotball mellom Argentina og Nederland, glir videre til 2015 og avsluttes i september 2016. Teksten har to magnetiske nordpoler – først dødsulykken på Hammerdal Bruk anno 1978, knyttet til fedrenes svik, så innesperringen av en ensom, 15-årig gutt på samme fabrikk 37 år seinere. Virksomheten der er da for lengst nedlagt, og bak ugjerningen står vennene Ann, Helene, Nicolai og Victor. Hjerteløsheten deres utløser umiddelbart hat og hevntanker og får fatale følger i form av dårlig samvittighet, trusler, angst, brå død, traumatiske kidnappinger.

Som all god krim yter denne komplekse psykothrilleren motstand mot altfor skjematiske sjangerkrav og strekker seg i ulike retninger. Politiromanen, familiekrøniken, den samfunnskritiske, historisk forankrete tendensromanen, heimstaddiktningen, oppvekstskildringen, rettssalsdramaet, den psykologiske dybdestudien, rapportene fra dop-, taper- og psykopathelvetet, meta-litterære trekk, tilløp til moralfilosofiske, eksistensielle tanker, en høydramatisk, nærmest hallusinatorisk sykdoms- og rehabiliteringshistorie – her er det meste på plass, i en tekst med hyppige synsvinkelskifter og tidssprang, snikende uhygge, mørklagte rom, varslet vold og overvintret ondskap.

Men vil du vite hva legen og psykiateren Torkil Damhaug makter på sitt mest ærgjerrige der han pendler mellom et Ann-rom, falsk krupp, kunstig koma og «tjæremann», fabrikken og Ford-konsernet, forbudt seksualitet, moralsk kollaps og lengsel på avveier, fosterhjem, skole, ulike kjellere, en låve og politihuset i Oslo, Victor Jara og Carlos Gardel, mobilbruk, Facebook, pc, en minnepinne og en iPad, et par øredobber, en herointransport, en ekstremt pen «lysbærer» og en makaber «lyssamler», sprøytestikk og formalin, katter og rottweilere, lettlurte, desperate foreldre og stadig nye, spenningsladde scener eller etterforskingsspor – ja, da må du lese «En femte årstid». Den fortjener det.

For at noen konflikter etterlates uløste eller blir stående i skyggen av sagt og usagt, enten det nå dreier seg om utroskap, løgner, intriger blant politifolk eller korrupsjon hos samfunnstoppene, det oppleves her som tilsiktet og ikke som en kunstnerisk glipp.

Publisert:
  1. Bokanmeldelse
  2. Litteratur
  3. Anmeldelse

Mest lest akkurat nå

  1. Sandnes-ordfører: – Tror hun har misforstått noe

  2. Massetesting på skole etter koronautbrudd

  3. Skrinlegger «Mongoland 2»: - Den viktigste personen i filmen finnes ikke lenger

  4. Her skjer helgevolden i Stavanger sentrum

  5. Importkongens enorme lager er igjen sprengt etter eventyrlig vekst

  6. Aberdeenflyet fra Stavanger måtte snu